Velferdsmodeller

Her kan du lese et utdrag fra Den sosialdemokratiske velferdsmodellen

Sosialdemokratiske velferdsstater omfordeler i høy grad velstand. For det første omfordeler de mye mellom borgerne, og for det andre omfordeler de mye mellom de forskjellige fasene i borgernes liv.

Når man er barn eller ung under utdannelse, så mottar man selv eller ens familie riktig mange velferdsytelser fra det offentlige. Det gjør man som regel igjen når man trekker seg tilbake fra arbeidslivet. Til gjengjeld bidrar man riktig mye til de offentlige finansieringene når man er i arbeid, fordi skattene er høye. Den sosialdemokratiske velferdsstaten omfordeler altså riktig mye fra borgere i arbeidsdyktig alder til borgere utenfor arbeidsdyktig alder.

Sosialdemokratiske velferdsstater omfordeler også riktig mye mellom borgere i arbeidsdyktig alder. Det skyldes at de som tjener mest, også betaler mest til de velferdsytelsene som alle nyter godt av. Helsesystemet er et godt eksempel: En direktør betaler f.eks. mer i skatt enn en hjemmehjelp, og bidrar på den måten mer til å finansiere helsesystemet. Men det betyr ikke at direktøren får en bedre behandling enn hjemmehjelpen. Hvis direktøren og hjemmehjelpen i stedet skulle tegne private helseforsikringer, så ville hjemmehjelpen være nødt til å betale en langt større del av inntekten sin enn direktøren for å få en like god helseforsikring.

Alt i alt betyr det at sosialdemokratiske velferdsstater som regel har en høyere grad av likhet enn konservative velferdsstater, og en mye høyere grad av likhet enn liberale velferdsstater.