Kjennetegn ved den norske velferdsstaten
Historisk bakgrunn
Den norske velferdsstaten begynte å vokse frem som en reaksjon på industrialiseringen. Den store tilflytningen til byene førte til økende fattigdom. Det kom derfor krav fra arbeidernes fagbevegelse og Arbeiderpartiet om hjelp til samfunnets fattigste. Det førte til de første sosiale ytelsene i form av fattighus, ulykkesforsikring og sykeforsikring for arbeidere på 1800-tallet. Arbeidernes fagbevegelse kjempet gradvis frem mot 2. Verdenskrig for bedre arbeidsforhold for arbeidere. Det lyktes dem blant annet å få innført alderstrygd og arbeidsledighetstrygd i 1935.
Etter 2. Verdenskrig var det nødvendig å bygge opp samfunnet. De politiske partiene var enige om å sikre borgerne en rekke grunnleggende rettigheter. Det er i denne perioden at grunnlaget for den velferdsstaten man kjenner i dag blir skapt. Eksempelvis vokser det frem et fokus på utdannelsen og det opprettes trygdeordninger. Velferdsytelsene mister også sine stigma. Hittil var velferdsytelsene noe man fikk hvis man var svært fattig. Nå er velferdsytelser en rettighet. Det er også i denne perioden at to helt sentrale lover vedtas:
- Lov om folketrygd fra 1966. Folketrygd er en statlig forsikring som gjelder for alle borgere som bor i Norge. Formålet med loven er å sikre borgerne økonomisk trygghet ved tap av inntekt.
- Lov om sosiale tjenester fra 1964. Formålet med loven var å forbedre levevilkårene for de som var dårlig stilt.
