Tradisjonell lyrikk

Tradisjonell lyrikk har en fast form 

Tradisjonell lyrikk er kjennetegnet ved å ha en fast, bunden form. Det betyr at diktet har ensartede strofer med samme antall verselinjer og samme rytme- og rimmønster. 

Den regelmessige oppbygningen gir mye av den tradisjonelle lyrikken et musikalsk og sammenhengende uttrykk. En del av tradisjonalismens lyrikk kan derfor også synges, f.eks. Nordahl Griegs «Til ungdommen». 

Den mest alminnelige rimtypen i tradisjonell lyrikk er enderim. De aller fleste av tradisjonalismens dikt inneholder et rimmønster hvor de rimende ordene står til slutt i verselinjene. 

Arnulf Øverlands dikt «En hustavle» (1929) er et eksempel på et tradisjonelt dikt med en fast form, hvor det er brukt enderim, f.eks.:

Der er en lykke i livet, (x)
som ikke vendes til lede: (a)
Det at du gleder en annen, (x)
det er den eneste glede. (a)

Der er en sorg i verden (x)
som ingen tårer kan lette: (b)
Den at det var forsent, (x)
da du skjønte dette. (b)

I Øverlands dikt rimer siste ord i andre og fjerde verselinje i hver strofe, mens første og tredje verselinje ikke rimer. Diktet inneholder altså enderim som brukes i et fast rimmønster. Rimmønsteret kalles balladerim, og det har formen xaxa, hvor x symboliserer linjene som ikke rimer.

Merk: Noen tradisjonelle dikt har en fri form uten faste rim- og rytmemønstre, f.eks. Halldis Moren Vesaas «Lykkelege hender» (1929). Denne typen dikt gjenkjenner vi som tradisjonelle ut fra deres motiver og temaer, budskaper og bruk av språklige bilder. 

Tradisjonell lyrikk

...

Teksten som vises ovenfor er bare et utdrag. Kun medlemmer kan se hele innholdet.

Få tilgang til hele nettboken.

Som medlem av Studienett.no får du tilgang til alt innholdet.

Kjøp medlemskap nå

Allerede medlem? Logg inn