Analysehjelpen hjelper deg med utvalgte elementer i romanen. Vi anbefaler at du starter med arbeidsspørsmålene våre.
Her kan du lese et utdrag av analysehjelpen:
Jeg-fortelleren i Erlend Loes Tatt av kvinnen er en ung mann som ikke helt har styr på livet. Han har ingen egentlige venner, og jobben hans består bare av å gjøre «forefallende arbeid». På et tidspunkt tenker han også på seg selv som «en dilettant i tilværelsen».
Det er kjennetegnende for fortelleren at han er usikker på seg selv og sine meninger. Det betyr at Marianne lett kan overstyre ham. Et eksempel er da de skal kjøpe svømmebriller til fortelleren. Han vil gjerne ha de billigste, men Marianne overtaler ham til å velge de dyreste pluss en neseklemme. Da de forlater butikken, har han helt oppgitt sin egen mening om saken: «Jeg takket Marianne for at hun hadde sørget for at vi ikke lot oss lure.»
Det er også kjennetegnende for fortelleren at han er usikker på om han egentlig er forelsket i Marianne. Det er et gjennomgående spørsmål i boken, men også her kan Marianne dominere ham til å endre mening:
Marianne spurte meg for første gang om jeg var forelsket i henne. Jeg sa at jeg ikke visste riktig. Da er du det, sa hun. Å? sa jeg. Jo, hun hadde lest en gang om noen som ikke visste og det hadde etter hvert vist seg at de var stormforelsket. Det sikreste tegnet på at man er det er at man ikke riktig vet om man er det. Jaså. Hvilken bok var det? Nei, det husket hun ikke.
Mariannes forklaring om boken er sannsynligvis oppdiktet, fordi hun liker tanken på at fortelleren er stormende forelsket i henne. Det gir henne nemlig makt over ham.
Men selv om fortelleren er usikker på forholdet, har han allikevel vanskeligheter med å ta hånd om sitt eget liv uten Marianne. Det kommer f.eks. til uttrykk da hun får jobben på øya, og da hun senere forlater ham helt: «Ingenting skjedde. Ingenting som jeg ikke selv tok initiativ til. Og jeg tok ikke noe initiativ.» Det er veldig typisk for ham, at han er passiv og blottet for initiativ.
På et tidspunkt konkluderer fortelleren: «Og jeg innså at det var selvbedrag å tro at jeg ikke trengte henne og at jeg hadde det utmerket alene.» Det er uklart om han savner henne fordi han elsker henne, eller om han bare savner en som kan styre livet hans for ham. Det lar romanen være åpent.
