Jamal

Jamal fremstilles som representant for ghettoen

Jamal oppfatter seg selv som en ghettogutt. Han har en tilsynelatende høy status blant de andre unge i strøket, bl.a. fordi han er en bråkmaker som gjør opprør mot autoriteter og vender seg mot de vedtatte sannhetene i samfunnet. 

F.eks. kan han ikke akseptere at han og skolekameratene skal minnes de amerikanske terrorofrene den 11. september 2001, når de aldri minnes Midtøstens krigs- og terrorofre. Faktisk fører protestene hans til at han dropper ut av skolen.

Jamal forbinder sitt eget strøk med den samme opprørsposisjonen. Det gjør han ut fra begrepet ghetto, som betyr noe helt spesielt i hans verdensoppfattelse. En ghetto er ikke slum, men det er heller ikke et fint sted. Ghettoen har sitt helt eget utseende og sin egen kultur, som ifølge Jamal kommer til uttrykk i musikksjangere som rap og hiphop. Det er også her Jamal og mange andre unge i strøket finner inspirasjon til klesstil og holdninger, som opprinnelig oppsto i amerikanske bymiljøer som minner om Stovner og andre boligområder i europeiske storbyer. 

Han føler seg angrepet av bystyrets innsats for å endre strøket

I Jamals fortellinger til Lars Bakken finner vi en del beskrivelser av strøket som forklarer hans kjærlighet til det. Kjærligheten skyldes kort sagt at området skiller seg ut som det mest ghettoaktige i Oslo, samtidig som det for Jamal er trygt og velkjent. Det er her han slapper av og «blir chill», som han sier. Hans kjærlighet til strøket blir ekstra tydelig da bystyret bruker en masse penger på å gi det et «ansiktsløft». Det betyr at de gamle boligblokkene i Tante Ulrikkes vei blir malt hvite, men det synes Jamal absolutt ikke noe om, som han f...