Miljø

Romanen foregår hovedsakelig i et sosialt boligområde

Det fysiske miljøet i Tante Ulrikkes vei er preget av det kommunale boligområdet som hovedpersonene bor i. En stor del av romanen utspiller seg i og omkring boligblokkene i Tante Ulrikkes vei i bydelen Stovner. Jamal beskriver det med stolthet i stemmen som en ekte ghetto. Det vil si at boligblokkene har et slitt og lidt forfallent uttrykk. Det er fylt med graffiti overalt, og mellom blokkene er det felles parkeringsplasser og store åpne områder, delvis dekket av gress og busker. 

I kommunalboliger er det vanligvis bare leilighetene og evt. tilhørende altaner som er private. Resten av området er preget av fellesarealer hvor alle kan oppholde seg. Det betyr at folk er mye i kontakt med hverandre, og at det er vanskelig å gjemme seg i bydelen, med mindre man blir innendørs. 

På et tidspunkt i romanen ønsker bystyret i Oslo å gjøre noe ved boligområdets nedslitte utseende. Blokkene i Tante Ulrikkes vei blir derfor malt hvitere, og på ett av fellesarealene plasseres en stor lampe, som symbolsk skal lyse opp i strøket – og kanskje også skape opplysning. Innbyggerne i boligområdet oppfatter imidlertid lampen som en fornærmelse, fordi den ikke egentlig har noen funksjon ut over den symbolske. Faktisk blir den brukt av den lokale ungdommen som et skjulested hvor de kan røyke joints i fred. I det skarpe motlyset fra lampen kan man nemlig ikke se hvem som sitter under den.

Bystyrets ambisjon om å forbedre det fysiske miljøet i Stovner og Tante Ulrikkes vei kommer det med andre ord ikke noe godt ut av. Innbyggerne later til å sette pris på det de har. De trenger ikke nymalte boligblokker eller verdens stør...