Stil og tone

Når du skal analysere stilen i en skjønnlitterær- eller sakprosatekst, vil du sannsynligvis støte på begrepene «stil», «stiltone» eller «tone». Disse begrepene har med måten noen uttrykker noe på å gjøre.

Tone refererer ganske spesifikt til hvilken «stemme» en tekst har, for eksempel om den høres sint, takknemlig eller kjærlig ut. Når det kommer til muntlige fremførelser, som for eksempel taler, refererer tone vanligvis til måten å presentere innholdet på og omfatter blant annet trykk, pauser, toneleie og tonefall. 

Stil (eller stiltone) spenner over et bredere område – faktisk over den helhetlige måten en tekst fremstår på. Stilen består av elementer som tone, men også for eksempel setningsoppbygging, grammatikk og ordvalg. Vi vil gjennomgå de ulike formene for stil i dette kapittelet. Stilen i en tekst kan dessuten påvirkes av språklige bilder, som vi vil utdype i andre kapitler i kompendiet. 

Det kan også være nyttig for deg å vite at man ikke bare snakker om stil på et generelt plan. Vi kan også bruke begrepet i forbindelse med konkrete forfattere, sjangere og litterære perioder. Hver enkelt forfatter har ofte sin unike stil, og bestemte tekstsjangere forbindes likedan med bestemte stiltrekk. For eksempel er rap-sjangeren preget av slangord, banning og en avslappet stil. Litterære perioder vil også ha bestemte stiltrekk. Impresjonismen er eksempelvis kjent for sceniske beskrivelser, bruk av bevissthetsstrøm og en virkelighetsbeskrivelse som kommer i små, «flakkende glimt». 

På de neste sidene i dette kompendiet, vil vi gjøre rede for hva som kjennetegner stiltrekkene og tonen til en tekst: Høy-, lav- eller nøytral mellomstil, subjektiv og objektiv stil, bruk av ironi og sarkasme, i tillegg til humor. Alle disse virkemidlene påvirker hvilken virkning teksten har på mottakeren.