Sosialisering i Norge i ulike perioder

I takt med at samfunnet endrer seg, så endres sosialiseringen. Nedenfor gjennomgår vi hvordan sosialiseringen har foregått i forskjellige perioder i Norge:

Det førmoderne samfunnet (før 1870 i Norge)

I denne perioden var det norske samfunnet et bondesamfunn, hvor flertallet av befolkningen levde av landbruk. Arbeidet var fysisk tungt. Folk bodde hovedsakelig på gårder i storfamilier med flere generasjoner. På den måten kunne de eldre generasjonene bidra med å passe barna, mens yngre generasjoner kunne ta seg av de gamle og syke. Det var et samfunn hvor man fikk mange barn, siden man trengte arbeidskraften på gården. Det var heller ikke alltid slik at barna levde lenge nok til å bli voksne.

Familien var den primære sosialiseringsagenten. Alle bidro til sosialiseringen, både foreldre, besteforeldre, eldre søsken og eventuelle tjenestefolk. Barna lærte normer og verdier ved å inngå i arbeidet på gården. Gutter og jenter ble sosialisert forskjellig, fordi kjønnsrollemønsteret var komplementært. Det vil si at menn og kvinner hadde forskjellige arbeidsoppgaver.

Den sekundære sosialiseringen kom fra kirken og skolen, men var begrenset. Barna gikk veldig lite på skolen, fordi de måtte hjelpe til på gården. Undervisningen hadde fokus på å skape gode kristne borgere. 

Ettersom sosialiseringen hovedsakelig foregikk i hjemmet, så hadde foreldrenes oppdragelse avgjørende betydning for barnet. Foreldrenes verdier ble uimotsagt videreført til barna. Og i mange tilfeller fulgte barna også i foreldrenes fotspor i forhold til arbeidsliv. Det var altså en lav grad av sosial mobilitet.

Det moderne samfunnet (1870-1970)

Industrialiseringen endret samfunnet...