Analysehjelpen hjelper deg med utvalgte elementer i romanen. Vi anbefaler at du starter med arbeidsspørsmålene våre.
Her kan du lese to utdrag av analysehjelpen:
Fortelleren i Sjur Gabriel av Amalie Skram er autoral og refererende. Det vil blant annet si at det fortelles i tredjeperson («han, «hun», «de»). Utover dette holder fortelleren seg skjult og kommer ikke med sin egen mening om det som fortelles. F.eks. sier aldri fortelleren aldri: «For en tragisk og urettferdig skjebne Sjur Gabriel fikk!» Det må leseren selv forstå.
Tanken bak skal finnes i naturalistenes fascinasjon for naturvitenskapen. Fortelleren skal utvise noe av den objektiviteten og nøkterne beskrivelsen som kjennetegner vitenskapsmenn.
...
Romanen rommer flere eksempler på at samfunnet ser ned på ‘småfolk’ som Sjur Gabriel og Oline, som bor isolert, langt utenfor Bergen. En tjenestepike kaller Sjur Gabriel nedlatende for «Striletamp», og flere av byens leger gidder ikke å ro ut for å se til Vesle-Gabriel.
Familien får heller ikke noe gratis. Gamle-Kari vil ha penger for å hjelpe Oline med å føde, og på samme måte skal også doktoren, sykehuset og landarbeideren ha penger. I takt med at ulykkene og utgiftene kommer veltende, fosser pengene ut av Sjur Gabriels bankbok.
Kort sagt er Amalie Skrams roman Sjur Gabriel et eksempel på tendenslitteratur. Konkret er det en roman som har den klare hensikt å vise hvor umulige livsvilkår fattige mennesker hadde, særlig i begynnelsen av 1800-tallet. Det er vanskelig ikke å ha medfølelse med familien, som kjemper en kamp som tilsynelatende er tapt på forhånd.
