Konflikten mellom Welhaven og Wergeland

Hva er Welhaven og Wergeland uenige om?

Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland er de største forfattere i romantikken. På flere punkter ligner de hverandre: De studerer teologi samtidig, de er aktive i kultur- og språkdebatten på 1800-tallet, de skriver noen av de mest kjente romantiske diktene, og de har sterke holdninger til hva diktningen skal være og kunne. Men de to dikterne er også uenige om flere ting.

Diktning

Overordnet kan vi si at Welhaven og Wergeland representerer to forskjellige former for romantikk: Welhaven representerer en tradisjonell og konservativ romantikk, mens Wergeland representerer en nyskapende og radikal romantikk. Innimellom kalles disse formene også for hhv. høyreromantikk og venstreromantikk.

Welhaven mener at dikteren skal være omhyggelig og kontrollert i sin skrivestil. Han skriver derfor dikte med en fast, streng form. Det vil si at diktningen hans har en bunden rim- og rytmestruktur. Welhaven ønsker å koke diktene sine ned til det reneste, klareste uttrykket. Han dyrker klassisk orden og harmoni og finpusser hvert enkelt dikt. For ham er dikterens oppgave å tøyle sine følelser i diktet fremfor å la dem flyte fritt.

Wergeland mener at dikteren skal være kreativ og fri. Han skriver dikt med både fast og fri form. Wergelands tilgang er mer spontan og energisk enn Welhavens. Han skriver mange dikt på kort tid, og blander ofte idéer, stemninger og følelser, slik at diktene fremstår hektiske, intense og subjektive. Wergelands mål er å skrive en fri og nyskapende form for kunst.

Welhaven kritiserer Wergeland for hans tilgang og skrivestil. Wergelands diktning er, ifølge Welhaven, for uklar, useriøs og ukontrollert. Den fremstår kaotisk og forvirrende, og den blir derfor et hån mot diktningen og alt det hellige diktningen bør beskjeftige seg med.

I kritikkdiktet «Til Henrik Wergeland» skriver Welhaven bl.a. at Wergelands dikt er som «mørke Feberdrømmer», hvor dikteren virker til å «drive om i Taagers Rige».

Kultur og politikk

Welhaven og Wergeland studerer samtidig, og de deltar også i kulturdebatten i den samme perioden.

Welhaven er skeptisk overfor den kulturelle utviklingen som skjer i Norge på 1800-tallet. Han mener at nivået på både studiet og i samfunnet er for lavt. Forbindelsen til den klassiske kunsten er i ferd med å forsvinne, og det samme er forbindelsen til den danske høykulturen. I tillegg er han skeptisk overfor de demokratiske bevegelsene som vokser frem. Han frykter at bøndenes økte m...