Ringen

I denne analysehjelpen får du hjelp til å analysere og fortolke novellen «Ringen». Novellen er skrevet av Knut Hamsun i 1897 og utgitt i novellesamlingen Siesta.

Vi gir deg et sammendrag av teksten og gjennomgår de sentrale elementene i analysen. I tillegg får du hjelp med tolkningen. Hvis du trenger hjelp til å komme i gang med analysen, kan du lese våre arbeidsspørsmål. Har du behov for et raskt overblikk, kan du lese våre notater til teksten.

Utdrag

Her kan du lese et utdrag fra analysehjelpen:

Avslutningen uttrykker bitterhet og sjalusi

I de to første avsnittene virker jeg-fortelleren ytterst storsinnet og generøs i sitt forhold til den unge kvinnen. Han reagerer ikke med sinne da han ser i øynene hennes at hun er forelsket i en annen. I stedet trekker han seg tilbake, og gir henne tid og plass til å få rede på sine følelser. Han blir heller ikke sint når hun mister ringen og symbolsk gjør en ende på forlovelsen.

Da hun gjenfinner ringen og vender tilbake til ham, reagerer han imidlertid avvisende. Han fornemmer at hennes tilbakekomst i virkeligheten skyldes at hun har blitt forlatt av hans rival. Hendes «store, bleke Mund» er et ytre uttrykk for hennes hjertesorg.

Han reagerer altså med bitterhet og sjalusi da hun kommer tilbake for å fortelle at hun har fullført den oppgaven han ga henne i begynnelsen. Hans innestengte sinne kommer også diskret til uttrykk i den overdrevent høflige og galante gesten han avviser henne med:

Ak! sagde jeg og bukket meget dypt, den Ring er vi uheldige med. Nu er den saa altfor rummelig.

Det dype bukket virker nærmest hånlig i situasjonen. Det virker som om han finner en viss tilfredsstillelse i å avvise kvinnen slik hun avviste ham. Med andre ord hevner han seg. Men samtidig får vi fornemmelsen av at han er såret av å kun være kvinnens andre valg.