I dette kompendiet hjelper vi deg med å forstå renessansen. Denne perioden gjorde seg primært gjeldende i Europa, hvor den varte fra omkring år 1350 til 1600. I Norge fikk den bare veldig begrenset utbredelse. Derfor fokuserer dette kompendiet mest på den europeiske renessansen.
Her kan du lese et utdrag fra kompendiet:
Renessansen i Norge
Renessansen nådde først Norge på 1500-tallet. På det tidspunktet var landet den svake parten i en union med Danmark. Norge hadde heller ikke eget skriftspråk eller et lesende publikum av betydning. Disse faktorene var med på å hemme renessansen utbredelse i norsk sammenheng. Først etter reformasjonens inntog begynte norsk kunst, arkitektur og filosofi så smått å bli preget av renessansens ideer. Men det ble aldri noen stor periode i Norge.
Til gjengjeld ble renessansens tendenser litt mer utbredt i Danmark, f.eks. innenfor arkitektur og astronomi.
Inspirasjon fra antikken
Ordet «renessanse» betyr gjenfødsel. Det som skulle gjenfødes eller gjenoppdages, var de tankene og idealene som hersket i antikken (den greske og romerske oldtiden). De lærde i renessansen hadde ikke høye tanker om middelalderen, som så verden gjennom et religiøst filter. Det hadde de til gjengjeld om antikken, som i deres øyne var preget av en mer vitenskapelig og demokratisk holdning til verden.
Renessansens lærde gikk derfor «til kildene», dvs. begynte å studere antikkens tekster på gresk og latin. Det gjorde de for å oppnå innsikt i hvordan verden hang sammen. Det involverte også å stille seg kritisk til kristendommens utlegning av ting. Samtidig bidro studiene til å gi renessansemennesket en ny selvforståelse og dermed identitet.
Samlet sett ga studiet av antikkens tekster inspirasjon til en helt ny måte å se verden på, innenfor en lang rekke livsområder. F.eks. menneskesyn, politikk, arkitektur, kunst, litteratur og naturvitenskap. Det førte også til humanismens fødsel.
Italia som Europas økonomiske og kulturelle kraftsenter
Renessansen har særlig utspring i 1400-tallets Italia og dets mektige bystater. På dette tidspunktet besto det sørlige Italia av kongeriget Napoli, mens det nordlige og midterste av landet var inndelt i bystater, som langt på vei var uavhengige. Et økonomisk oppsving i Middelhavsområdet førte i løpet av 1400-tallet til at de mellom- og norditalienske bystatene ble førende innenfor handel, industri, bankvesen, kunst og kultur.
