Her får du hjelp til å analysere Tarjei Vesaas dikt «Regn i Hiroshima». Vi fokuserer på følgende i analysehjelpen:
Hvis du vil ha mer hjelp til din analyse av diktet, kan du bruke vår veiledning til diktanalyse:
«Urform» kan bety tilbakegang for menneskeheten
Atombomben i «Regn i Hiroshima» er et resultat av forskning og moderne teknologi på 1900-tallet. Likevel betyr ikke dette at den nødvendigvis er et fremskritt for menneskeheten. En verselinje i andre strofe lyder som følger: «gått attende til ei urform». Dampen etter bomben er altså en «urform» som man har gått tilbake til. Mennesker utslettes til en ikke-levende form. Det vil si en form som f.eks. finnes på planeter uten liv: en sky.
Denne urformen er hva som nå dekker Hiroshima. Og ikke nok med det, menneskene som bor der har blitt «omlaga til damp og sky». Atombomben er derfor ikke et fremskritt for menneskeheten, for den har evnen til å utslette i en slik grad at jorden vender tilbake til en uutviklet fase før livet ble til, hvor alt er dødt og meningsløst. Atombomben representerer dermed en stor tilbakegang for mennesket.
Slørene av damp forsterker inntrykket av atombombens ødeleggelser
Skyen og sløret over Hiroshima er «milevid», noe som understreker det enorme omfanget det er snakk om. En atombombe har skapt skyer og regn i milevid omkrets rundt eksplosjonsstedet. Energien i bomben som frigjøres ved eksplosjon, skaper ødeleggelser som nesten ikke kjenner noen grenser.
Dråpene i skyen er en «evig skapnad»
Mot slutten får vi også høre om hvordan dråpene i regnskyen er «utalde», altså utallige, som det står i strofen rett før:
Sløret vart dropar tett i tett.
i dropens evige skapnad
utan byrjing eller slutt.
Dråpene i skyen etter bomben er en evig skapnad. Det vil si at de ikke er levende eller menneskelige. De er bare det eneste som er igjen etter de tusenvis av drepte menneskene. Og så frigjøres de «i tungt regn nedover». Her er ingen Gud eller liv etter døden. Her er bare regndråpene...
