Poetisk realisme (ca. 1850-1870)

Poetisk realisme er en overgangsfase mellom romantikken og realismen

Poetisk realisme er en retning under realismen fra ca. 1850 til 1870. Den kalles også romantisk realisme. Retningen oppfattes generelt som en overgangsfase mellom romantikken og realismen. 

Poetisk realisme er en overgangsfase, fordi forfatterne viderefører skrivemåter, motiver og temaer fra romantikken, samtidig med at de skriver om samfunnsproblemer og eksperimenterer med den realistiske skrivemåten. Retningens litteratur er dermed en slags både-og-litteratur: Den er både romantisk og realistisk. 

På tross av de romantiske trekkene, anses den poetiske realismen imidlertid som en retning under realismen, fordi det er i 1850- og 60-årene at forfattere for første gang skriver den virkelighetsnære og samfunnskritiske litteraturen som vi forbinder med realismen.

Merk: Noen lærebøker ser ikke poetisk realisme som en retning under realismen.

Den poetiske realismens typiske kjennetegn

Lenger ned finner du en gjennomgang av noen av den poetiske realismens typiske kjennetegn og trekk. Vi legger spesielt vekt på samspillet mellom romantiske og realistiske trekk. 

Motiv og tema: Bondesamfunn, hjemmet og kvinneliv skildres mer kritisk enn før

Forfatterne i den poetiske realismen skriver om motiver og temaer, som ved første øyekast kan virke ganske romantiske. De skriver bl.a. om de norske bøndene og kvinnens beskyttede liv i hjemmet. Men som noe nytt, begynner de poetiske realistene med å skrive om disse temaene i en mer kritisk tone.

F.eks. har tekster fra forfatterne Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Olavsson Vinje tydelig forbindelse til nasjonalromantikken. De dyrker bondekulturen og det særnorske, men skildrer også bondekulturens skyggesider. 

Bl.a. viser Bjørnson i Synnøve Solbakken at bønder kan være sjalu, nedslitte og vold...