Henrik Ibsen (1828-1906)
Ibsen er en viktig dramatiker i realismen
Henrik Ibsen får stor betydning som dramatiker i realismen. Han er samfunnsengasjert og nyskapende som dramatiker, og det gjør at hans teaterstykker skaper stor debatt. Man sier ofte at Ibsen er skaperen av det moderne norske teater, fordi han i så høy grad preger måten man setter opp og skriver teaterstykker på.
Allerede tidlig i sin karriere begynner Ibsen å utfordre de konvensjonene og normene som teateret har. I Peer Gynt (1867) skildrer han f.eks. en dagdrømmer som reiser rundt i verden. Scenene skifter fra å være fantasifulle og drømmende, til svært realistiske, og de mange skiftene i tone og lokasjon gjør stykket vanskelig å sette opp i samtiden.
Ibsens store gjennombrudd kommer med dramaet Et dukkehjem i 1879. Stykket skildrer på realistisk vis et borgerlig hjem, hvor konen Nora mistrives. Stykket sjokkerer tidens publikum, fordi det så direkte skildrer og kritiserer tidens kjønnsroller. Ibsen viser særlig hvilke problemer som er forbundet med kvinnens rolle i hjemmet. Det var ellers ikke et tema man diskuterte åpent på slutten av 1800-tallet
Et Dukkehjem er et typisk drama fra den kritiske realismen: Det setter problemer under debatt og kritiserer samfunnets normer i håp om forandring. Flere av Ibsens største verker har tydelige trekk fra den kritiske realismen.
Bl.a. er både En Folkefiende og Gengangere uttrykk for kritisk realisme. Begge dramaene inneholder en skarp samfunnskritikk av tabubelagte temaer. De skildrer bl.a. borgerskapets maktmisbruk og dobbeltmoral, incest, utroskap, død og sex.
Senere i forfatterskapet beveger Ibsen seg vekk fra de kritiske samtidsdramaene. Han blir mer interessert i de psykologiske og symbolske delene av tilværelsen. F.eks. handler stykket Vildanden om en families interne konflikter og problemer, samtidig som det handler om sannheten og dens moralske verdi.
