Språk og symboler

Teksten bruker en del eventyrspråk

«Piken med svovelstikkene» virker som en realistisk fortelling. Likevel oppfatter vi også teksten som et eventyr. Det skyldes blant annet at tekstens språk skaper en eventyrtone.

Eventyrspråket er typisk preget av en hyggelig og fortrolig tone, som skyldes at stilen er muntlig og kjennetegnet av vanlige uttrykk fra talespråket. Eventyrspråk kan virke barnlig og naivt fordi eventyr er noe som fortelles til barn. Det skal vi dog ikke la oss lure av. Fortelleren viser seg som regel å være alt annet enn naiv, og de enkle budskapene har en dybde som gjør at voksne kan få like mye ut av eventyrene som barn.

I «Piken med svovelstikkene» kan vi fornemme eventyrtonen allerede i innledningen. Teksten starter ikke med den velkjente formelen «Der var engang», men likevel skinner eventyrtonen gjennom fortellerens beskrivelse:

Det var saa grueligt koldt; det sneede og det begyndte at blive mørk Aften; det var ogsaa den sidste Aften i Aaret, Nytaarsaften. I denne Kulde og i dette Mørke gik paa Gaden en lille, fattig Pige med bart Hoved og nøgne Fødder.

Det lille ordet «saa» i den første setningen bidrar til å sette tonen. Hvis det bare hadde stått «Det var grueligt koldt», ville begynnelsen på teksten ha minnet mer om en novelle. Men når det i stedet står «Det var saa grueligt koldt», gir det innledningen et mer fortrolig og hyggelig preg selv om innholdet helt klart ikke er hyggelig. Vi nærmest aner hvordan fortelleren merker kulden i seg selv når han gjenforteller historien, og likevel føles det som om vi sitter varmt og godt og lytter til historien om den lille piken i den kalde nyttårsnatten. Fortelleren signaliserer med andre ord at vi nå skal forestille oss hvor kaldt det faktisk var denne «sidste Aften i Aaret».

Vi ser også eventyrets muntlige preg i den aller første setningen, og i den neste hvor ordet «det» gjentas slik at teksten virker oppramsende: «det sneede og det begyndte at blive mørk Aften». Nettopp det at språket er oppramsende er karakteristisk for den muntlige stilen. Det kan virke overflødig for innholdet at fortelleren gjentar «det», men for tonen har det stor betydning.

Vi ser det igjen når den lille piken blir presentert: «I denne Kulde og i dette Mørke gik paa Gaden en lille, fattig Pige». Her kunne fortelleren ha spart på ordet ved å, for eksempel, skrive at «i kulden og mørket gik…». Ved å fremheve både «denne Kulde» og «dette Mørke» blir beskrivelsen i stedet oppramsende og litt omstendelig. Når fortelleren er så omhyggelig med å fremheve de enkelte elementene i historien virker språket litt naivt. Den naive tonen er som nevnt med til å skape det spesielle eventyrspråket som vi alltid møter i event...