Fortellemåte

Jeg-forteller med indre synsvinkel

Fortelleren i «Reykjavik» er en jeg-forteller, altså en personal forteller. Det kan vi se ved at fortelleren henviser til seg selv med pronomenene «eg» og «meg», for eksempel:

Eg kjem gåande mot dei frå Eigilsgata. Eg har Hallgrimskyrkja bak meg, og det følest akkurat slik, som om eg er i ferd med å vende ryggen til Gud. Gunnar snur seg mot meg, smiler.

I hele novellen ser vi handlingsforløpet gjennom jeg-ets øyne. Det er en indre synsvinkel, som betyr at vi har direkte adgang til jeg-ets indre tanker og følelser. Den indre synsvinkelen gjør at vi lettere får medfølelse og sympati med jeg-et. Samtidig har fortellemåten også den virkningen at vi ikke vet hva vennene tenker. Vi er begrenset til jeg-ets perspektiv....