I denne oppgavehjelpen viser vi hvordan du kan sammenlikne Johann Wolfgang von Goethes dikt «Den elsktes nærhet» fra 1796 med et utdrag fra Olav H. Hauges dagbok fra mai 1924. Vi fokuserer særlig på de romantiske trekkene i sammenlikningen.
Oppgaven ble gitt til eksamen i norsk sidemål, høst 2019.
Oppgave 1: Romantisk diktning
Vedlegg:
- Utdrag fra dagboka til Olav H. Hauge, mai 1924
- «Den elsktes nærhet» av Johann Wolfgang von Goethe, 1796
Goethes dikt er typisk for den romantiske tradisjonen. Utdraget fra den norske forfatteren Olav H. Hauges dagbok viser at Hauge også var påvirket av romantisk diktning.
Sammenlikn de vedlagte tekstene, og gjør greie for romantiske trekk i dem.
Kommentar: Du skal sammenlikne både form og innhold og bruke relevant fagspråk. Du skal vise kunnskap om den romantiske tradisjonen og bruke konkrete eksempler fra tekstene når du skriver.
På de neste sidene finner du inspirasjon til din sammenlikning av de to tekstene. Først redegjør vi for den romantiske tradisjon, slik at du vet hvilke trekk som er typiske for romantikken. Deretter analyserer vi de to tekstene hver for seg. Først ser vi på Goethes «Den elsktes nærhet», og deretter analyserer vi Hauges dagbokutdrag. Etter analysen viser vi hvilke momenter som kan være relevante å sammenlikne.
MERK: Det er sammenlikningen av de to tekstene som skal være i fokus i din oppgave. Du skal derfor ikke bruke for mye plass på analyse og tolkning av tekstene hver for sig.
Utdrag
Stiltonen er høytidelig i begge tekstene
I begge tekstene vekker naturen sterke følelser hos jeg-et. Disse følelsene formidles i et følsomt og poetisk språk. Begge tekstene har derfor en høy språklig stil.
Kryssrimene i diktet er et kjennetegn på en høy språklig stil. Når «støvet» rimer på «løvet» og «står» med «går», er det tydelig at det er gjort noe spesielt ut av språket.
Bokstavrimene i dagbokutdraget er også et uttrykk for høy språklig stil, for eksempel «ei snøkvit, dunlett, svevande sky». Bokstavrimene skaper ikke den samme sterke strukturen i dagboken som kryssrimene gjør i diktet. Bokstavrimene er imidlertid fortsatt høy språklig stil, fordi de forskjønner språket.
Den høye språklige stilen er typisk for romantikken, fordi man i perioden forsøkte å speile den guddommelige ånden i litteraturen. Tekster skulle derfor være skjønne og harmoniske, slik som den ordenen gud hadde skapt i verden. På samme tid er den romantiske tradisjonen også kjennetegnet på et fokus på følelser og fantasi. Og den høytidelige stilen understøtter de store og dype følelsene som begge tekstene uttrykker i de poetiske naturbeskrivelsene.
