Tolkning av «Synnøve Solbakken»

I det følgende skal vi ta for oss form og språk, og innhold og tematikk i «Synnøve Solbakken». Når du skal tolke «Synnøve Solbakken» av Bjørnstjerne Bjørnson, kan du se på formen, innholdet og på den kulturhistoriske sammenhengen som teksten er skrevet i. 

Form og språk i «Synnøve Solbakken»

I dette avsnittet ser vi på form og språk i tekstutdraget fra «Synnøve Solbakken». Vi konsentrerer oss om synsvinkel og fortellerstemme, den panoramiske og refererende fremstillingen og bruken av kontraster.

Synsvinkel og fortellerstemme

Fortellerstemmen i denne teksten kommer tydelig frem: «Den [personen] hvorom her skal fortelles, bodde på en sådan [solbakke], hvorav gården hadde sitt navn» (linje 4-5). Fortelleren forklarer oss altså fra starten av at han skal fortelle oss en historie. Samtidig er han ikke selv del av fortellingen, og vi sier derfor at synsvinkelen er autoral.

Personene i historien refereres til i 3. person: «Mannen hette Guttorm og konen Ingrid» (linje 8-9). Samtidig ser fortelleren ut til å vite noe om motivasjonen og tankene hos disse personene: «…faderen trodde ikke riktig, det kom derav, men det var i alle fall det samme…» (linje 26-27).

Vi kan derfor si at fortelleren er allvitende: Han har tilgang til menneskenes tanker og følelser.

Fremstilling

Tekstutdraget fra Synnøve Solbakken er både panoramisk og refererende fremstilt.

Panoramisk: Kapittelet åpner med en beskrivelse av hvordan gårder som ligger godt til i dalen, ofte får navn etter all solen som skinner der: «I en stor dal kan der være et til alle sider frittliggende høyt sted, som solen bærer stråler på, fra den går ...