Sammenligning av «Albertine» og «Synnøve Solbakken»

Her skal vi sammenligne tekstutdragene fra «Albertine» og «Synnøve Solbakken». Vi skal sammenligne de to tekstene ut i fra form, innhold og kulturhistorisk sammenheng, med fokus på synsvinkel og fortellerstemme, fremstillingsform, språklige virkemidler, kontraster, hovedpersonene og de litterære periodene. 

Sammenligning av form

Når det gjelder sammenligning av formen i de to tekstene, skal vi fokusere på synsvinkel og fortellerstemme, de ulike fremstillingsformene og hvilke stemninger som skapes gjennom de språklige virkemidlene.

Synsvinkel og fortellerstemme

I begge tekstene er fortelleren autoral, det vil si at fortelleren står utenfor historien. Dermed er begge tekstene også fortalt i 3. person, og synsvinkelen ligger hos den utenforstående fortelleren.

Men mens vi i «Albertine» bare får beskrevet handlingen i detalj, og selv må gjette oss til hva personene tenker og føler, har fortelleren i «Synnøve Solbakken» større tilgang til personenes indre.

Denne ulikheten skyldes nok i stor grad tiden tekstene er skrevet i, altså den litteraturhistoriske sammenhengen. Bjørnson skrev «Synnøve Solbakken» på tampen av nasjonalromantikken, der sterke følelser, skjønnmaling av virkeligheten og den bondske idyllen sto sentralt.

«Albertine», derimot, er skrevet mot slutten av 1800-tallet, da naturalismen var den rådende kulturelle retningen i Norge (og resten av Europa). Det var viktig å skildre livet slik det faktisk var. Livet skulle vises frem med måtehold, nesten på vitenskapelig vis, slik at «studieobjektet» (fattigdommen, f.eks.) kunne granskes nøye, uten at forfatteren la noen føringer for publikums tolkning.

I realiteten la jo forfatteren mange føringer når han eller hun valgte en viss fremstillingsform, men vi kan likevel gjenkjenne den måteholdne, kalde beskrivelsen av dagliglivet i «Albertine».

Fremstilling

Begge tekstene har en utenforstående forteller, men fremstillingen i de to utdragene er ganske ulik. Vi møter Albertine mens hun sitter og syr, og vi får nøye beskrevet alle detaljene rundt kroppsholdningen hennes, syingen, rommet og lyset. Vi hopper med andre ord rett inn i en scene, der moren står i kjøkkenkroken og broren sitter og leser.

I «Synnøve Solbakken» starter fortelleren med et panoramisk overblikksbilde: Han beskriver naturen, bygda og historien til folk som har bodd der opp igjennom årene. Videre beskriver han en bestemt familie i denne bygda, men dette skjer i en refererende stil, snarere enn scenisk: «Hun var ikke gammel, før de hver prekensøndag tok henne med i kirke…» (linje 18-19).

Mens den panoramiske og refererende stilen i «Synnøve Solbakken» skaper en større avstand mellom oss lesere og fortellingen, kastes vi rett inn i en scene i «Albertine», og kan levende se for oss rommet og personene, fordi disse er så detaljert beskrevet.

Denne sceniske fremstillingsformen i «Albertine» gjør altså at vi kommer tettere på, og også dette er tidstypisk for den naturalistiske perioden: Vi blir tilskuere til nøden so...