Jeg-forteller

Jeg-fortelleren (førstepersons forteller) er kjennetegnet ved at fortelleren opptrer som "jeg" eller "vi" i novellen.   

Dette er markert ved at fortelleren bruker ord som ”jeg”/”meg”, ”vi”/”oss” eller ”min”/”mitt”/”vår”.

Synsvinkelen hos en jeg-forteller er alltid en indre synsvinkel, fordi historien fortelles fra et jeg-perspektiv.  

Bruken av en jeg-forteller kan for eksempel ha følgende virkninger:

  • Subjektivt perspektiv: Jeg-fortelleren gir et subjektivt og personlig syn på begivenhetene, som kommer fram gjennom jegets synsvinkel.  
  • Identifikasjon: Jeg-fortelleren gjør ofte at leseren identifiserer seg med, og får sympati for, jeg-fortelleren når han/hun opptrer i novellen. Dette skjer fordi novellen fortelles fra jeg-fortellerens indre perspektiv og synsvinkel.  
  • Begrensning: Ved å velge en jeg-forteller, begrenser forfatteren utfoldelsene sine. Jeg-fortelleren har nemlig kun innblikk i sine egne tanker og opplevelser, og kan ikke se begivenhetene fra andre synsvinkler.
  • Utroverdig forteller?: Med jeg-fortellere er det noen ganger relevant å stille seg spørsmålet om jeg-fortelleren er troverdig eller ikke? Hvis det virker som jeg-personen har en sterk "interesse" i det som blir fortalt, er det ikke sikkert han/hun er troverdig. Da kan det finnes andre tolkninger, og forklaringer av begivenhetene, enn de som jeg-personen selv forteller.    

Hvilken effekt har det i din novelle, at historien fortelles av en jeg-forteller? 

Eksempler:
I Johan Harstads korte novelle ”En nesten pinlig affære” er det en mannlig jeg-forteller som forteller om at han finner en gammel dagbok. I dagboken leser han om hvordan han har vært med på å banke opp en klassekamerat på ungdomsskolen:   

Jeg finner dagboken min, den eneste jeg noen gang orket å skrive […] jeg leser et vilkårlig utdrag: Vi slår den nye gutten nesten hvert friminutt. Jeg tror vi liker det, eller er det bare fordi han er ny, at han kommer fra et sted på Østlandet? Vi banker livskiten av ham, men i timene får han sitte ved siden av de søteste jentene, av og til med Nina. Da trøster de ham og så gir vi ham enda mer bank dagen etter, slår alt vi kan, men han sier aldri noe.»

Jeg-fortelleren gjør at historien virker personlig og levende. Dette er med på å forsterke novellens tema om mobbing. I tillegg kan lesere som selv har mobbet, eller banket andre, identifisere seg med jeg-fortelleren.