Drøfting

Her skal vi komme nærmere inn på hvordan menneskenes forhold til naturen kommer frem i de tre tekstene, ved hjelp av eksempler og sitater. Til slutt ser vi på den kulturhistoriske sammenhengen tekstene er skrevet i, og hvorvidt synet på naturen i tekstene er typisk for de ulike litterære epokene.

Mennesket og naturen i «Luren»

I det følgende ser vi på hvordan forholdet mellom mennesket og naturen kommer frem i «Luren».

Landskapet

I «Luren» beskriver fortelleren hvordan han har blitt bergtatt av den norske naturen på reisen sin: «Hvorfor aldri pryde våre vegger med fedrelandske utsikter! Denne egn forekommer meg å stå ved siden av det skjønneste sveitslandskap.»

Mot slutten av utdraget beskriver han omgivelsene sine slik: «Bekkenes rislen, fuglenes sang og de gressende kyrs klokker lød harmonisk i mitt åpne øre.»

Det er altså en svært romantisk og idyllisk forestilling av det norske vi får presentert i «Luren». Naturen er skjønn og harmonisk i Hansens fortelling, og den utgjør vakre omgivelser som fortelleren kan nyte på reisen sin.

...

«Luren» i kulturhistorisk sammenheng

«Luren» er skrevet i 1819, da romantikken var kommet til Norge fra Danmark og Tyskland, og vi var i ferd med å bli mer bevisste på hvem vi var, noe som etter hvert skulle tydeliggjøres gjennom nasjonalromantikken.

Følelser og skjønnhet

Romantikken var, slik ordet hinter om, romantisk: Følelser, lek og fri utfoldelse sto sentralt. Dette finner vi igjen i «Luren», som gir en utelukkende positiv og romantisk fremstilling av den norske fjellheimen: «... ti så ekte nordisk har ingen annen egn forekommet meg å være, – så stolt og dog så mild.»

Det negative tones ned, mens det vakre understrekes, noen ville kanskje si overdrives:

Etter en temmelig besværlig fotreise stod jeg ved solens nedgang på høyden, hvorfra med overraskende ynde dalen plutselig åpnet sin favn for mitt blikk.

...

Mennesket og naturen i «Midt i byen»

I det følgende ser vi nærmere på forholdet mellom mennesket og naturen i «Midt i byen».

Naturen

I «Midt i byen» beskrives naturen som noe diktets jeg har flyktet fra:

Lenge, altfor lenge var mitt hjerte uten sang.
Men nu bor jeg midt i byen som jeg gjorde før engang, (strofe 1, vers 1–2)

Og:

Fjerne åser, trær og trehus kan jeg vinke til: So long!
Landlig fred er bra for mange. Salig hver på sin fasong. (strofe 2, vers 5–6)

Naturen her fremstilles ikke nødvendigvis veldig negativt, men som noe som ikke er riktig for diktets jeg. Vi får inntrykk av at jeget har bodd på landet («altfor lenge var mitt hjerte uten sang»), men at hun eller han endelig er kommet tilbake til byen, der livet er mye bedre.

...

«Midt i byen» i kulturhistorisk sammenheng

«Midt i byen» er skrevet på 20-tallet, en periode med store omveltninger i Europa. Rudolf Nilsen var inspirert av oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 og kommunistisk tankegang. Arbeiderklassen vokste og den industrielle fremgangen fortsatte.

Modernistene var opptatt av eksistensielle spørsmål oppi alt dette, og vendte ofte blikket innover: Hva vil det si å være menneske? Hvorfor føler menneskene angst? Men de kommenterte også ofte samfunnsutviklingen, og byen og bylivet var et gjennomgående tema.

Tilhørighet

I en tid med store forandringer var det mange forfattere som fokuserte på tilhørighet: Hva ville det si å høre til? Når så mange flyttet til byene der man fort ble anonym, og storfamiliene gikk i oppløsning, var det fremdeles mulig å høre hjemme noe sted?

...

Mennesket og naturen i «Imitasjonen»

Videre ser vi nærmere på forholdet mellom menneske og natur i «Imitasjonen».

Gjenstander

I «Imitasjonen» beskrives menneskene ført og fremst gjennom alle gjenstandene vi bruker og teknologien vi omgir oss med:

panelomnen er eit bål / hårfønaren ein varm vind (strofe 2, vers 8-9)

Og:

radioen er forteljingane frå forbipasserande / Facebook er grendahuset (strofe 4, vers 23-24)

Selv om pronomenet ’du’ er nevnt et par steder, handler store deler av diktet om ting og gjenstander som hører til den moderne tidsalderen. 

...

«Imitasjonen» i kulturhistorisk sammenheng

Litteratur skrevet på 2000-tallet, kan være så mangt, og det er vanskeligere nå enn før å finne fellestrekk mellom forfattere som tilhører samme tid. Her ser vi på noen av elementene som gjør at vi kan karakterisere «Imitasjonen» som postmodernistisk.

Oppløsning og apati

Postmodernistisk diktning kan ta svært mange former, men oppløsning er ofte et sentralt stikkord: Både den ytre verden og diktets indre struktur går gjerne i oppløsning, og stemningen er oftere pessimistisk eller apatisk; sjeldnere gladstemt og positiv.

I «Imitasjonen» gjenkjenner vi noe av dette: Stemningen er mer apatisk enn negativ eller positiv: Ordene virker som hjertesukk fra noen som har gitt opp, ikke fra noen som håper å endre verden.

...

Teksten som vises ovenfor er bare et utdrag. Kun medlemmer kan se hele innholdet.

Få tilgang til hele nettboken.

Som medlem av Studienett.no får du tilgang til alt innholdet.

Kjøp medlemskap nå

Allerede medlem? Logg inn