Drøfting

Her skal vi komme nærmere inn på hvordan menneskenes forhold til naturen kommer frem i de tre tekstene, ved hjelp av eksempler og sitater. Til slutt ser vi på den kulturhistoriske sammenhengen tekstene er skrevet i, og hvorvidt synet på naturen i tekstene er typisk for de ulike litterære epokene.

Mennesket og naturen i «Luren»

I det følgende ser vi på hvordan forholdet mellom mennesket og naturen kommer frem i «Luren».

Landskapet

I «Luren» beskriver fortelleren hvordan han har blitt bergtatt av den norske naturen på reisen sin: «Hvorfor aldri pryde våre vegger med fedrelandske utsikter! Denne egn forekommer meg å stå ved siden av det skjønneste sveitslandskap.»

Mot slutten av utdraget beskriver han omgivelsene sine slik: «Bekkenes rislen, fuglenes sang og de gressende kyrs klokker lød harmonisk i mitt åpne øre.»

Det er altså en svært romantisk og idyllisk forestilling av det norske vi får presentert i «Luren». Naturen er skjønn og harmonisk i Hansens fortelling, og den utgjør vakre omgivelser som fortelleren kan nyte på reisen sin.

Menneskene

Brevet er skrevet fra et sted som heter Bråte i Gudbrandsdalen. Fortelleren kommenterer også de som bor her: «... mens jeg dveler for siste gang i denne yndige dal iblant dens elskverdige beboere ...»

Beskrivelsen av bøndene i Gudbrandsdalen som rene og ekte norske kommer enda tydeligere frem videre i novellen, i tekst som ikke er med i utdraget vi leser. Vi aner likevel allerede at fortelleren har et svært positivt syn på den norske bonden.

Folkene som bor i dalen, blir beskrevet som elskverdige, og vi som lesere får straks et veldig godt inntrykk av dem. Igjen er det nasjonalromantiske forestillinger som kommer frem: Den norske bonden er selve symbolet på Norge – han og familien hans kan føre slekten sin tilbake til vikingtid og heltemodige norske konger.

I mange hundre år har de forvaltet den norske naturen, og levd i pakt med den. De har altså ikke bare forholdt seg til naturen, men er nærmest et produkt av den – i ett med den.

By og land

Vi kan også merke oss at denne naturlige idyllen finnes nettopp på landet, langt oppi Gudbrandsdalen, og den reisende, som selv er fra hovedstaden, lar seg forbløffe og imponere over menneskene som bor her og naturen de lever i. Allerede her aner vi en kontrast mellom by og land: En mann fra byen må reise langt ut på landet for å få tak i det ekte norske. Bondelivet fremstilles som det naturlige, og bylivet som det fremmede.

«Luren» i kulturhistorisk sammenheng

«Luren» er skrevet i 1819, da romantikken var kommet til Norge fra Danmark og Tyskland, og vi var i ferd med å bli mer bevisste på hvem vi var, noe som etter hvert skulle tydeliggjøres gjennom nasjonalromantikken.

Følelser og skjønnhet

Romantikken var, slik ordet hinter om, romantisk: Følelser, lek og fri utfoldelse sto sentralt. Dette finner vi igjen i «Luren», som gir en utelukkende positiv og romantisk fremstilling av den norske fjellheimen: «... ti så ekte nordisk har ingen annen egn forekommet meg å være, – så stolt og dog så mild.»

Det negative tones ned, mens det vakre understrekes, noen ville kanskje si overdrives:

Etter en temmelig besværlig fotreise stod jeg ved solens nedgang på høyden, hvorfra med overraskende ynde dalen plutselig åpnet sin favn for mitt blikk.

Denne forherligelsen av det vakre, i dette tilfellet naturen, og de mange adjektivene som brukes til å beskrive den, er typisk for romantikken. Naturen ble gjerne sett på som det opprinnelige – det ekte og rene – som menneskene fjernet seg fra da de bosatte seg i byene.

For romantiske diktere var naturen et sted man lengtet etter, og dikterne var de som fremfor noen  – ifølge dem selv – forsto at naturen var overlegen kulturen – det menneskeskapte.

Det norske

Romantikken var også en tid der man i stadig større grad ble opptatt av det norske. Norge fikk egen grunnlov i 1814, og løsrev seg dermed fra Danmark. Med ett ble det viktig å bevise at vi var ett folk – slik andre nasjoner hadde vært i mange hundre år. Man lette høyt og lavt etter skikker, tradisjoner og fakta som kunne bevise at Norge var en gammel nasjon med røtter langt tilbake.

Naturen ble en del av dette nasjonsreisingsprosjektet: For det første kunne man påstå at den norske naturen var unik, og at det gjorde menneskene som bodde i denne naturen, unike. I tillegg representerte naturen en kontinuitet me...

Teksten som vises ovenfor er bare et utdrag. Kun medlemmer kan se hele innholdet.

Få tilgang til hele nettboken.

Som medlem av Studienett.no får du tilgang til alt innholdet.

Kjøp medlemskap nå

Allerede medlem? Logg inn