Renessansen (ca. 1350-1600)

Renessansen i Europa

Renessansen i Sør-Europa begynte så tidlig som på 1300-tallet, men den nådde først til Nord-Europa i løpet av 1500-tallet. Periodens tanker innebærte et nytt syn på mennesket og en fascinasjon for verden og livets muligheter.

Renessansen i Europa førte til det endelige bruddet med middelalderens tenkemåte og menneskesyn. Frem til nu hadde kirken dominert kulturlivet, og mennesket hadde forstått seg selv og verden ut fra et religiøst grunnsyn. 
I denne perioden ble ikke lenger litteraturen bare brukt i religiøse eller politiske sammenhenger, og forfatterne skrev ikke lenger bare på oppdrag fra kirken eller makthaverne i samfunnet. 

Forfatterne i renessansen ville studere mennesket i seg selv - uavhengig av middelalderens religiøse dogmer. Istedenfor å studere hvordan vi burde leve, undersøkte de hvordan vi faktisk lever. 

Sentrale temaer

Renessansen preges av at man ville sette mennesket i sentrum. Forfatterne rettet oppmerksomheten sin mot mennesket selv, ikke menneskets forhold til Gud. Forholdet til Gud hadde preget mye av litteraturen tidligere, noe som spesielt kommer til syne i Hamlet og Decameronen.

Man ønsket å undersøke mennesket, naturen og verden slik den faktisk er. Dette førte til en interesse for den sansbare verden (f.eks. i historieskrivingen og folkelivsskildringene til Absalon Pederssøn Beyer, Peder Claussøn Friis og i essayene til Michel de Montaigne).

I tillegg var folk veldig begeistret for antikkens menneskeideal og kultur, spesielt innenfor billedkuns...