Modernismen i Norge

I Norge kunne man ane modernismen allerede sent på 1800-tallet i litteraturen til Knut Hamsun  og Sigbjørn Obstfelder. Senere var tre diktsamlinger i særlig grad med på å definere modernismen i Norge. De tre diktsamlingene var Skyggefektning (1949) av Paal Brekke, Prinsen av Isola (1949) av Gunnar Reiss-Andersen og Lykka for ferdesmenn (1949) av Tarjei Vesaas.

I begynnelsen ble modernismen omtrent avvist av norsk kulturliv. Kunstnere og forfattere som forsøkte å skape modernistisk kunst ble beskyldt for å være uoriginale og for å herme etter kunstretningen ute i Europa. Årsaken til at modernismen hadde vanskelig for å slå gjennom tidligere kan skyldes to ting:

  1. Norsk kultur hadde hatt en “gullalder” i realismen og det moderne gjennombrudd og kunsten som ble skapt satte standarden for kunstens videre utvikling.
  2. Forfatterne i Norge skrev tidlig på 1900-tallet på en veldig realistisk måte og uttrykte seg veldig tradisjonelt, noe som sto mer i stil med realismen og det moderne gjennombrudd enn modernismen.

Modernismen dekker flere andre begreper og retninger i norsk litteratur, og vi kan gjerne dele den opp for å ...

Teksten som vises ovenfor er bare et utdrag. Kun medlemmer kan se hele innholdet.

Få tilgang til hele nettboken.

Som medlem av Studienett.no får du tilgang til alt innholdet.

Kjøp medlemskap nå

Allerede medlem? Logg inn