Potu og andre land

I Niels Klims reise til den underjordiske verden kommer Klim igjennom forskjellige land under Jordens overflate. De er befolket av snakkende dyr, trær og musikkinstrumenter. Unntaket er Quama, som er befolket av mennesker, som ironisk nok er mer usiv…

...

Potu

Introduksjon til Potu

Potu er det første landet Niels Klim kommer til på sin underjordiske reise. Det ligger på planeten Nazar. I Potu er innbyggerne snakkende trær. Potuanerne er kjennetegnet ved at de er langsomme i oppfattelsen, men til gjengjeld forstår tingene til bunns når de endelig forstår dem. De kjennetegnes av grundighet og fornuft. 

Klim ser først ned på potuanerne, særlig fordi han dømmer dem på deres ville ytre. Men han medgir at etter noe tid «ble min forakt forvandlet til beundring». Han kan imidlertid aldri tilgi dem for at de ser ned på ham på grunn av hans raske oppfattelsesevne og kaller ham «Scabba», som betyr «umoden». Potuanerne mener nemlig (helt korrekt) at Klim bare har en overfladisk forståelse av ting.

Av alle de landene vi møter i Niels Klims reise til den underjordiske verden, er Potu sannsynligvis idealstaten sett med Holbergs øyne. Det kan vi dels se ut fra den positive beskrivelsen vi får av landet, og dels ut fra et lite ordspill. Leser vi ordet Potu baklengs, står det nesten «utopi». En utopi er nettopp en idealstat, som imidlertid typisk er uoppnåelig i virkeligheten. 

Poenget er altså at måten potuanerne har innrettet samfunnet på, er den måten virkelighetens samfunn burde strebe etter å etterligne. I hvert fall hvis vi spør en opplysningsmann som Ludvig Holberg.

Opplysningstidens tanker uttrykt gjennom Potu

Flere av opplysningstidens synspunkter kommer til uttrykk i beskrivelsen av landet Potu og dets skikker. Her gjennomgår vi noen av synspunktene.

I opplysningstidens Europa var det delte holdninger til hva som var den optimale styreformen. Holberg var imidlertid fortaler for monarkiet, om enn i en reformert utgave. Det kan vi se ut fra beskrivelsen av Potu.

Potu er et fyrstedømme. Det er stort sett det samme som et kongedømme, altså et monarki. Romanens kapittel 7 beskriver at det er den eldste sønnen som arver fyrstetittelen. Kun én gang avvek potuanerne fra denne regelen ved å la filosofen Rabaku bli fyrste. Men selv om han hadde evnene, nektet befolkningen å adlyde en som engang hadde vært en alminnelig borger: 

Til slutt skjønnte han at staten ikke kunne opprettholdes hvis den ikke fikk en leder som stammet fra en tradisjonsrik familie folket virkelig hadde respekt for. Han abdiserte derfor frivillig og overdro makten til den fyrsten som hadde arverett til tronen.

I andre henseender mener potuanerne ellers at et menneske…