Navnløs

Her får du hjelp til å analysere diktet «Navnløs». Diktet er skrevet av Sigbjørn Obstfelder og er fra diktsamlingen Dikte, som utkom i 1893.

Først ser vi på diktets motiv og tema. Deretter gjennomgår vi de viktigste delene av analysen og ser på diktets budskap. Vi ser også på diktets litteraturhistoriske sammenheng.

Du får også oppgaver til diktet som kan hjelpe deg i gang med din egen analyse og tolkning.

Utdrag

Her kan du lese et utdrag fra analysehjelpen:

Diktet er fortalt av et lyrisk jeg

Diktet er fortalt av et lyrisk jeg. Det vil si at diktets innhold er beskrevet fra jeg-ets subjektive perspektiv. Vi får innblikk jeg-ets indre følelsesliv. Diktets lyriske jeg er det vi i dag ville kalt for en outsider. Han føler seg ikke som en del av det moderne samfunnet. Han vandrer alene rundt om natten og lengter etter meningsfull menneskelig kontakt. Jeg-et er tittelens navnløse eksistens – han opplever det som om han slettes ikke finnes:

Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg gaar. Mine skridt er som spøgelseskridt.

Jeg-et føler seg som et spøkelse, som hverken blir sett eller hørt. Det er fra dette outsiderperspektivet diktet er fortalt. Det lyriske jeg-et blir glad da han møter den prostituerte, fordi hun også er en outsider. De finner et øyeblikks felles forståelse i det mørke hjørnet av parken, hvor de sitter bortgjemt fra resten av samfunnet:

Og jeg gribes av en vemodig, natlig glæde,
ved at møde i mørket, i den døde nat, et menneske.
Jeg sætter mig ned stille, drar sløret tilside taust,
nærmer mine øine til hendes, min sjæl til hendes.

Det er ikke seksuelle drifter som sender jeg-et i armene på den prostituerte, men snarere en dyp ensomhet...