Middelalderen og vikingtiden i Norge

Middelalderen i Norge startet litt senere enn i resten av Europa. Man sier at den norske middelalderen strakte seg fra 800 til 1536. Den tidlige middelalderen, som også kalles vikingtiden, varte fra cirka 800 til 1050, høymiddelalderen fra cirka 1050 til 1350 og senmiddelalderen fra cirka 1350 til 1536. Noen historikere har litt andre inndelinger av middelalderen i Norge, og det avhenger av om historikerne legger mest vekt på f.eks. politiske, sosiale eller kulturelle forhold.…

...

Vikingtiden (tidlig middelalder) 

Vikingtiden sies ofte å starte med angrepet på klosteret Lindisfarne i det nordøstlige England i 793 og slutte med slaget ved Stamford Bridge i 1066, hvor den norske kong Harald Hardråde falt da han forsøkte at erobre England. 

Vikingene ekspanderte (vikingferdene)

Vikingtiden var på mange måter en ekspansjonstid. Man snakker både om en indre ekspansjon og en ytre ekspansjon. Begge former for ekspansjon har sitt utspring i at vikingene begynte å bruke mer jern fra omkring 700. Jernet kunne bli til bedre landbruksredskaper, så man kunne dyrke mer jord og på den måten øke landbruksproduksjonen. Det kalte man den indre ekspansjonen, fordi store deler av nåtidens Norge ble oppdyrket og de bebodde områdene ble større. Den økte landbruksproduksjonen førte til flere mennesker, som til slutt hadde så dårlig plass at noen måtte reise ut på vikingtokter eller bosette seg utenfor Norge. Mange nordmenn bosatte seg f.eks. på Island i det såkalte landnåmet mellom 870 og 930. Vikingtoktene og bosettelsene utenfor Norge kalte man den ytre ekspansjonen. 

De norske vikingene reiste fortrinnsvis mot vest over de britiske øyene, Island, Grønland og også over Atlanterhavet. De danske vikingene reiste typisk ned langs Vest-Europas kyster, og de svenske vikingene reiste mot øst og sør i elvene i Øst-Europa. Vikingenes suksess med å reise ut skyldtes blant annet deres veldig moderne vikingskip:

• Vikingskipene var raske, så det var lett for vikingene å nå langt.
• Vikingskipene var lydløse, hvilket var en fordel når vikingene skulle gjennomføre et angrep.
• Vikingskipene var flatbunnede og kunne laste mye, hvilket var en fordel f.eks. når handelsvarer skulle transporteres oppover elver. De flate bunnene gjorde også at skipene kunne rulles over land ved bruk av trestokker, og dermed kunne vikingene nå enda lengere enn hvis de bare hadde kunnet seile.

De lokale høvdingene hadde makten 

De vikingene som ikke var på erobrings- eller handelstokter, bodde typisk i mindre bondesamfunn langs den norske kysten. De små samfunnene ble styrt av en høvding, som blant annet sørget for bøndenes sikkerhet og tok seg av religiøse seremonier. Høvdingene var dessuten med på å koordinere handelen mellom de forskjellige bondesamfunnene. 

Høvdingene førte an i vikingtoktene for å utbygge og understreke makten sin. Gullet og skattene som høvdingene kunne erobre i utlandet, kunne brukes til å forbedre maktposisjonen deres hjemme ved å gi de lokale bøndene gaver. Gavegivning var en vanlig måte å skape gode relasjoner mellom høvdingen og bøndene på, og de gode relasjonene var viktige. Høvdingen hadde nemlig bruk for bøndenes støtte til å holde på makten, og bøndene hadde bruk for høvdingens beskyttelse. Dette avhengighetsforholdet var en forløper for føydalismen.

Høvdingens inntekter ga ham en såkalt hird, som var en liten gruppe profesjonelle soldater med våpen, hjelmer og brynjer av jern. Hirdens oppgave var å beskytte høvdingen og bemanne vikingskipene når høvdingen dro på vikingtokt. Hirdmennene kom typisk fra velstående slekter og var kjente for sin dødsforakt, tapperhet, styrke, våpendyktighet og offervilje. Hirdmennenes dødsforakt kan ha vært en del av forklaringen på at vikingene ofte klarte seg godt i kamp. Dødsfora…