Veiviseren synger

Her fremhever vi forskjellige nasjonalromantiske trekk i diktet ”Veiviseren synger”, skrevet av Johan Sebastian Welhaven i 1845.

Seteren og fjellet er den ville, besjelede naturen

Et nasjonalromantisk trekk i diktet ligger i at den ville naturen på fjellet står i motsetning til dalen, der folk bor. Når det blir kveld og solen går ned i dalen, da skinner solen fortsatt på fjellet:

Kom med til seteren i aften, du!
for solen skinner på fjell ennu,
mens der er mørkt i dale (str. 1, v. 3-5)

I dalen er naturen blitt temmet, for der finnes bygda og den menneskelige sivilisasjonen. Men oppe på fjellet finnes fortsatt naturens urkrefter. Og her kan mennesker fortsatt oppleve disse kreftene i form av solen og fjellet.

Mennesker vises vei tilbake til naturen

Diktet kan tolkes som at gjøken er veiviseren, som med sin ko-ko synger: ”Kom med til seteren i kveld, du!” Gjøken blir da representant for en kraft, som leder menneskene tilb...

Teksten som vises ovenfor er bare et utdrag. Kun medlemmer kan se hele innholdet.

Få tilgang til hele nettboken.

Som medlem av Studienett.no får du tilgang til alt innholdet.

Kjøp medlemskap nå

Allerede medlem? Logg inn