Synvinkel og fortelleteknikk

Fortelleren er en skjult, altvitende tredjepersonsforteller

Fortelleren i «Karen» er en skjult, altvitende tredjepersonsforteller. Vi kan se at det er en tredjepersonsforteller fordi personene omtales i tredjeperson, f.eks. som «han» og «hun», hvor det ikke er noe «jeg». Vi kan f.eks. se det i begynnelsen av novella, hvor vi hører om Karen: «Hun var alene om oppvartningen». Tredjepersonsfortelleren gjør at vi opplever å se begivenhetene i novella utenfra.

Fortelleren er også altvitende. Det betyr at vi har tilgang til flere av personene og dyrenes tanker og følelser. Når Anders og postførerens er på vei videre fra kroen, bemerker fortelleren f.eks.: «Anders postkarl smilte ogsaa på sin maade. Han begyndte at forstaa». I eksempelet har vi kortvarig tilgang til Anders’ tanker, fordi vi får innblikk i hvordan han oppfatter situasjonen.

Vi får også innblikk i fiskeoppkjøpernes følelser, mens de følger Karen med øynene: «og når hun en enkelt gang løftet øynene, fór det dem gjennom hele kroppen». Ved å få innblikk i fiskeoppkjøpernes tanker om Karen, får vi også et inntrykk av hvem Karen er og hvilket inntrykk hun gjør på folk. I novella har vi likevel tilgang til dyrenes tanker. F.eks. hører vi om reven at den begynte å tenke over om det er harene som blir klokere, eller revene som blir dummere.

Fortelleren i «Karen» er dessuten skjult. Det betyr at fortelleren ikke opptrer tydelig i novella. Fortelleren framstår heller ikke som en selvstendig figur med holdninger til handlinga og personene i novella. Fortelleren gjemmer seg derimot litt bort og kommenterer ikke åpenbart på det fortalte.

Virkning

Novellas bruk av en skjult, altvitende tredjepersonsforteller gjør at vi får en opplevelse av at vi kan stole på det fortalte. Det skyldes at tredjepersonsfortelleren forteller historien utenfra. Det gjør umiddelbart fortelleren mer pålitelig enn hvis det hadde blitt brukt en jeg-forteller.

Det er likevel elementer i novellas begynnelse og slutt som skaper tvil om sannferdigheten av det fortalte. Novellas begynner som et eventyr med «Det var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen.». Begynnelsen i novella minner på en måte om begynnelsen av et eventyr. Det skaper en viss tvil om påliteligheten i fortellinga.

Novella slutter med ordene: «Men når gamle folk ville gi ungdommen en riktig alvorlig advarsel, pleiet de gjerne å begynne således». Slutten understreker dermed at det kan være en viss tvil om sannferdigheten i novellas handling. Fortellinga får karakter av en advarsel eller belæring. Leseren blir belært om farene ved å forelske seg i en høy, flott fremmed på samme måte som «ungdommen» ble advart av de «gamle folk». Det skaper en viss usikkerhet om hva fortelleren egentlig vil fortelle oss med novella. Innledninga og avslutninga sår altså tvil om hva budskapet i «Karen» egentlig er.

Bruken av den altvitende fortelleren gjør likevel at vi kommer ganske tett på novellas personer. Følelsen vår av å være flua på veggen blir forsterka, samtidig med at vi innimellom får tilgang til forskjellige personers bevissthet. Det gjør det lettere for oss å leve oss inn i novellas handling. Den altvitende fortelleren er også sentral for vår oppfatning og forståelse av Karen. Ved å gi oss et innblikk i hvordan Karen blir oppfatta av menneskene rundt seg, får vi også en større forståelse for hvilken person hun er.

Synsvinkelen er primært ytre

I «Karen» er synsvinkelen primært ytre. Det betyr at novella blir fortalt utenfra. Novella blir derfor ikke fortalt gjennom noen av personene....

Teksten som vises ovenfor er bare et utdrag. Kun medlemmer kan se hele innholdet.

Få tilgang til hele nettboken.

Som medlem av Studienett.no får du tilgang til alt innholdet.

Kjøp medlemskap nå

Allerede medlem? Logg inn