Junikveld

Her får du hjelp til å analysere diktet «Junikveld». Diktet er skrevet av Hans Børli og er fra diktsamlingen Dagene, som utkom i 1958.

Først ser vi på diktets motiv og tema. Deretter gjennomgår vi de viktigste delene av analysen og ser på diktets budskap.

Du får også oppgaver til diktet som kan hjelpe deg i gang med din egen analyse og tolkning.

Her kan du lese et utdrag fra vores analysehjelp:

Den indre komposisjonen består av at diktets handling beveger seg fra idyll og bekymringsløshet til fare og bekymring. I strofe 1 fremheves tosomheten: Der sitter et par og nyter kvelden sammen (= idyll). I strofe 2-3 sanses naturen. Den fremstår imidlertid ikke særlig idyllisk. Synet av de «sunkne solefalls-riker» og lyden av «lommens» skrik samt de skjelvende blomstene gir det lyriske jeg-et en følelse av at «det er noe som haster».

I de to siste strofene er idyllen forvandlet til uhygge. Jeg-et og du-et trekker seg tettere sammen, og det går opp for det lyriske jeg-et at tiden på jorden med vår kjære er begrenset. Erkjennelsen av livets forgjengelighet bryter igjennom. Diktet går fra harmoni til disharmoni.

Jeg-et opptrer primært som et «vi»

Diktet «Junikveld» er fortalt av et lyrisk jeg, men det står faktisk ikke «jeg» direkte. I stedet er det et «vi» som fyller diktet. Det ser vi allerede fra strofe 1: «Vi sitter i slørblå junikveld». Først i nest siste strofe avsløres det at diktet er fortalt av et jeg: «Å, flytt deg nærmere inn til meg». Her blir det tydelig at det er den ene delen av paret, antakelig den mannlige, som er den egentlige stemmen i diktet.

På den måten blir det klart at det særlig er jeg-et som får erkjennelsen av alle tings forgjengelighet. Hva partneren tenker vet vi ikke. I siste strofe antyder jeg-et at livets forgjengelighet er et generelt vilkår for alle mennesker: «Den er så svinnende kort den stund/ vi mennesker er sammen.». Ved å bruke uttrykket «vi mennesker» får jeg-et sin smertelige erkjennelse til å fremstå universell.