Språklige og retoriske virkemidler

Her ser vi nærmere på hvordan Per Fugelli bruker språklige og retoriske virkemidler i sitt foredrag “Jeg heier på det vanlige mennesket” fra 2015.

Retoriske spørsmål og direkte henvendelser skaper oppmerksomhet

Per Fugelli bruker en del retoriske spørsmål og direkte henvendelser til publikum. Normalt vil en taler gjøre dette for å skape ettertanke og kontakt med publikum. I dette tilfelle bruker Fugelli det til å skape oppmerksomhet ved å provosere publikummet sitt:

Dere liker vel Jean Paul Sartre her på Prestasjonskonferansen? Eneren som nektet å ta imot Nobelprisen i litteratur. Han må være en mann etter deres grådige hjerte og olympiske hjerne, som krever: Høyere, raskere, sterkere.

Ved å bruke “Dere” og det retoriske spørsmålet snakker Fugelli direkte til publikum. Han provoserer dem når han snakker om deres “grådige hjerte og olympiske hjerne”. Grådig er et negativt ord å forbinde med hjertet, som ellers har med følelsene våre å gjøre. Ved å koble ordet olympiske til hjernen fremstiller han publikummet sitt som noen som ikke tenker på noe annet enn å prestere og vinne. Senere snakker han også om “en hysterisk olympiatopp og en rasende konkurranseøkonomi”, som også forbinder publikum og arrangørene med noe negativt.

Fugellis holdning til prestasjonskultur er helt motsatt av publikummet sitt. De er jo samlet på konferansen nettopp fordi de vil være med på å fremme prestasjonskulturen. Så ved å provosere dem skaper Fugelli oppmerksomhet hos dem. Det er normalt ikke ventet at man provoserer publikummet sitt. Det kan overraskelse publikum på en måte som virker morsom og som kan utløse latter.

Triade av retoriske spørsmål viser at et vanlig menneske er sammensatt

Fugelli argumenterer imot hele grunnlaget for prestasjonskonferansen. Derfor setter han begrepet “et vanlig menneske” opp som et ideal i motsetning til prestasjonskulturens idealer. Han innleder argumentasjonen sin med den franske filosofen Jean Pauls Sartres definisjon av det vanlige menneske. Fugelli setter det opp som en triade av retoriske spørsmål, som leder ham frem til konklusjonen:

Men så sier Sartre: «Jeg har ett mål med mitt liv: Å få være et vanlig menneske. Jeg streber etter å være hvem som helst.» 

Sier han det fordi det gjør vondt å tenke og han lengter etter å ha hjernen i fri, som folk flest? – Nei.

Sier han det fordi han ikke vil være et ett-tall, men ønsker seg inn i massen? – Nei.

Sier han det fordi han ikke tåler ekstremsonene og søker midtpunktets ro? – Nei.

Jean Paul Sartre vil være et vanlig menneske, fordi han vet at det vanlige mennesket tenker i pine og lyst, pendler mellom «själens obotliga ensamhet» og flokkens trygghet, og eksperimenterer i livets laboratorium.

Triaden som består av 3 gjentakelser innledet med “Sier han det fordi …” og avsluttet med “Nei” er et sterkt retorisk virkemiddel. Den fanger publikums oppmerksomhet fordi det naturlig bygger opp en spenning som kan utløses i en konklusjon.

I sitatet ser vi også at Fugelli snakker om “ett-tall” og “ekstremsonene”, som forbindes med folk som presterer mye. Dette setter han som en kontrast til “å ha hjernen i fri”, “massen” og “midtpunktets ro”. Det er begreper som forbindes med “et vanlig menneske”, men gjennom triaden sin avviser Fugelli begge begrepssettene.

Et “vanlig menneske” er altså hverken et prestasjonsmenneske eller et menneske i massen. Det er i stedet det som Sartre streber etter, nemlig et sammensatt og komplisert vesen som opplever både “pine og lyst” og utsettes for både “ensamhet” og “trygghet”.

Metaforer viser at det vanlige mennesket er unikt

Per Fugelli mener at det vanlige menneske både er verdifullt og unikt. Han viser blant annet dette m...

Teksten som vises ovenfor er bare et utdrag. Kun medlemmer kan se hele innholdet.

Få tilgang til hele nettboken.

Som medlem av Studienett.no får du tilgang til alt innholdet.

Kjøp medlemskap nå

Allerede medlem? Logg inn