Historie

Humanismen har en lang historie. Her vil vi gi et riss av hvordan humanistiske tanker og idéer har vist seg opp gjennom historien.

300-500-tallet f.Kr: Antikken – Mennesket er alle tings målestokk

Idéer som kan minne om humanisme dukker allerede opp i antikkens Hellas. De førsokratiske naturfilosofene (f.eks. Thales og Heraklit, ca. 500 f.Kr.) mente at verden skulle forstås og forklares ut fra fornuften og iakttagelser, og ikke ut fra mytologi og religion. Det svarer til den sekulære humanismes betoning av rasjonell tenkning.

Senere kom sofistene (ca. 400 f.Kr), som også fokuserte på menneskets sentrale betydning for tilværelsen. Mest berømt er Protagoras, som sa at «mennesket er alle tings målestokk». Dermed mente han at forståelsen av verden må ta utgangspunkt i mennesket og dets evne til å erkjenne. Sofistene mente også at mennesket har en fornuft som gjør det i stand til å ta gode valg. Det er fornuften som skal veilede mennesket.

Omkring 300 e.Kr. oppsto stoisismen. Stoikerne er de første til å snakke om en form for menneskerettigheter. De mener at alle mennesker har lik verdi, og derfor bør alle også ha de samme rettighetene. Dette minner om de sekulære humanistenes betoning av viktigheten av menneskers verdi og menneskerettighetserklæringene.

1400-1600-tallet e.Kr.: Renessansen – Mennesket er universets sentrum

Renessansen var en kulturhistorisk periode i Europa fra ca. 1400-1600. Den startet i Italia og spredte seg derfra ut over Europa, og var en forløper for opplysningstiden. Ordet renessanse kommer av fransk og betyr «gjenfødsel». Det som ble gjenfødt, var interessen for antikkens kultur og idealer. Dette kom både til uttrykk i renessansens kunstneriske idealer, men også i oppfatningen av menneskets plass i tilværelsen. 

Renessansens ...