Samfunnskritikk

Da Henrik Ibsen skrev Gengangere i 1881, var samfunnet preget av mange tradisjonelle og religiøse verdier. Dramaets tittel Gengangere opptrer også i stykkets replikker. Her er ordet «gengangere» Helene Alvings metafor for de tradisjonelle meningene og verdiene. Hun kaller dem «gengangere» fordi de har gått i arv fra tidligere slekter, og derfor ikke er meninger og verdier man har dannet og skapt på egen hånd. I metaforen ligger det også at det er meninger og verdier som plager nåtidens mennesker, og gjør livene deres dårlige. De preger ikke kun individet, men hele samfunnet.

I dramaet er Pastor Manders en representant for disse verdiene og blir dermed også i overført betydning et bilde på datidens kirke. Manders ser seg selv som moralens vokter, og er hele tiden kritisk og belærende overfor adferd som går imot hans religiøse verdenssyn.

Ekteskapet og familien var grunnpilarer i samfunnet, så i øynene til Manders har fru Alving sviktet moralsk ved å gå fra mannen tidlig i ekteskapet og senere plassere sønnen i fosterhjem. Derfor belærer han også fru Alving om at det viktigste for en kvinne som henne, er å gjøre plikten sin, uansett hvordan ektemannen oppfører seg:

Jeg ved såre vel, hvilke rygter der gik om ham; og jeg er den, som mindst af alle billiger hans vandel i ungdomsårene, såfremt rygterne ​medførte sandhed. Men en hustru er ikke sat til at være sin husbonds dommer. Det havde været Deres skyldighed med ydmygt sind at bære det kors, som en ...