Språk

Ibsen har gjort mye ut av språket til personene i Gengangere. Hver person i dramaet har sin egen måte å snakke på, så språket karakteriserer den konkrete personen. Samtidig er det mange av personene som bytter mellom forskjellige måter å snakke på, altså stiltone, alt etter hva de vil oppnå.

En høy og formell stiltone skaper autoritet

Pastor Manders er umiddelbart den personen i stykket som har det mest iøynefallende språket. Han snakker i en høy stiltone og bruker mange religiøse og bibelske uttrykk. Her er et eksempel fra en samtale med fru Alving. Pastor Manders vil minne henne om hvordan hun i sin tid var nær ved å svikte ekteskapet sitt ved å gå fra mannen:  

Jeg ved såre vel, hvilke rygter der gik om ham; og jeg er den, som mindst af alle billiger hans vandel i ungdomsårene, såfremt rygterne ​medførte sandhed. Men en hustru er ikke sat til at være sin husbonds dommer. Det havde været Deres skyldighed med ydmygt sind at bære det kors, som en højere vilje havde eragtet tjenligt for Dem. Men i det sted afkaster De i oprørskhed korset, forlader den snublende, som De skulde have støttet, går hen og sætter Deres gode navn og rygte på spil, og – er nær ved at forspilde andres rygte ovenikøbet. (s. 78)

Selv om Manders kjefter på henne, bruker han en høflig tiltaleform i form av «De» og «Deres». Han bruker et ordvalg som selv i dramaets samtid har virket gammeldags og høytidelig. Det er ord og uttrykk som «såre vel», «vandel»,  «husbond», «skyldighed» og «eragtet tjenligt». Spesielt gjør han språket formelt ved å bruke uttrykk som «skyldighed» og «oprørskhed» i stedet for «skyld» og «opprør».  Samtidig bruker han et religiøst språk med mange bibelske uttrykk. Uttrykket «sin husbonds dommer» henviser for eksempel til Paulus brev til efeserne i Bibelen: 

Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!  Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv.  For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. (Ef 5,21-23)

Her belærer apostelen Paulus menigheten i Efesos om at kvinnene skal adlyde mennene sine. Manders bruker også uttrykket «at bære det kors». Det betyr at man skal gjøre plikten sin, selv om det er vanskelig. Dette henviser selvfølgelig til fortellingen om Jesus som selv måtte bære korset sitt til korsfestelsen.

Uttrykket «den snublende» henviser konkret til fru Alvings mann som hun forlot, men uttrykket har også rot i Bibelen, der vi finner det i Jesaja. Her får de rettroende denne oppfordringen: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke!» (Jes 35, 3)

I bibeloversettelsen på Ibsens tid het den andre linjen «de snublende knæ». Uttrykket maner de gudfryktige til å støtte svake mennesker, inkludert de moralsk svake. Ved å henvise til bibelske uttrykk gir Manders ordene sine ekstra autoritet. Det er som om det er Gud selv som anklager fru Alving for feilene hennes. Vi kan se et lignende språk i langt de fleste av Manders replikker.

Manders låner i høy grad troverdigheten sin fra Bibelen. Dette gir et bilde av at han innerst inne er en usikker og svak mann. 

Språket viser personenes psykologi

Språket til pastor Manders blir interessant etterhvert som fru Alving avslører familiens hemmeligheter for ham. Her er det nemlig som om han ikke klarer å finne ordene. Her er et eksempel der fru Alving og Manders snakker om at Regine må sendes bort fra huset, slik at hun og Osvald ikke blir sammen:

FRU ALVING: Ud af huset må hun jo. Og det straks. Det er en soleklar sag –

​PASTOR MANDERS: Ja det forstår sig.

FRU ALVING: Men hvorhen? Vi kan da ikke forsvare at –

PASTOR MANDERS: Hvorhen? Naturligvis hjem til sin far.

FRU ALVING: Til hvem, sa’ De?

PASTOR MANDERS: Til sin –...