Sammendrag

EUs viktigste institusjoner

• Det Europeiske Råd:
  • Består av stats- og regjeringsledere.
  • Fastlegger EUs politiske dagsorden.
  • Utnevner en rekke nøkkelposter i EU.
• Ministerrådet:
  • 27 ministre, 1 fra hvert medlemsland, hvilken avhenger av dagsorden.
  • Behandler og vedtar EU-lovgivning i samarbeid med Parlamentet (lovgivende makt).
  • Beslutninger vedtas i de fleste tilfeller med kvalifisert flertall (minst 55 % av medlemslandene som representerer min. 65 % av EUs befolkning) og i noen tilfeller med enstemmighet.
• Europakommisjonen:
  • 27 kommissærer, 1 fra hvert medlemsland.
  • Kommissærer utpekes av medlemslandene.
  • Har initiativretten ift. lovforslag.
  • Skal sørge for at beslutninger føres ut i livet og at EU-regler overholdes (utøvende makt).
• Europaparlamentet:
  • Den folkevalgte institusjonen.
  • 705 medlemmer.
  • Medlemmene velges ved forholdstallsvalg.
  • Behandler og vedtar EU-lovgivning i samarbeid med Ministerrådet (lovgivende makt).
  • Kontrollerer Kommisjonen og kan tvinge den til å gå av.
• EU-Domstolen:
  • EUs dømmende makt.
  • Sikrer at EU-retten overholdes, tolkes og anvendes likt i hele EU.

EU-traktater

• Romatraktaten: 1957, tollunion, felles landbrukspolitikk, Kommisjonen får initiativretten, EF dannes.
• Den Europeiske Fellesakten: 1986, indre marked.
• Maastricht-traktaten: 1992, navneendring til EU, økonomisk og monetær union, euroen.
• Amsterdamtraktaten: 1997, Schengen.
• Nice-traktaten: 2000, forberedelse av institusjoner til Østutvidelsen.
• Lisboa-traktaten: 2007, skal lette lovgivningsprosessen i EUs institusjoner, Europaparlamentet likestilles med Ministerrådet i den alminnelige lovgivningsprosedyren.

EUs felles politikk

Finanspolitikk

• EU-landene kan føre selvstendig finanspolitikk, dog med visse begrensninger, f.eks. skal medlemslandenes offentlige finanser over noen år i gjennomsnitt være i balanse eller vise overskudd.
• Formålet med begrensningene er å unngå at eurolandene fører ekspansiv finanspolitikk og bygger opp et stort underskudd.
• Kritikk av begrensningene:
  • Medlemslandene får vanskeligheter med å føre ekspansiv finanspolitikk.
  • EU har fått mer makt over medlemslandene.
  • Restriksjonene er ikke nok til å forhindre flere kriser, ifølge økonomer.

Penge- og valutapolitikk i Euroområdet

• Eurolandene utgjør en monetær union, hvilket betyr at de har én valuta, euroen, og fører felles valutapolitikk. Euroen er delvis flytende.
• En monetær union krever også én felles sentralbank. ECB er EUs sentralbank.
• For å få lov til å tre inn i euroen, må man overholde konvergenskravene.
• Euroen er for tiden offisiell valuta i 19 av 27 EU-land, og disse landene utgjør til sammen euroområdet.
• Eurolandenes pengepolitikk føres av ECB. Eurolandene har altså felles pengepolitikk og har ikke mulighet til å føre selvstendig pengepolitikk, fordi de har