EUs felles politikk

Felles penge- og valutapolitikk i Euroområdet

Euroområdet består av de 19 EU-landene som er en del av ØMU. Medlemskapet i ØMU betyr at man har én felles valuta, euroen, og en felles sentralbank, ECB.

ECB fører valuta- og pengepolitikk for eurolandene. Eurolandene har altså ikke muligheten til å føre selvstendig pengepolitikk for f.eks. å øke etterspørselen. Samarbeidet om pengepolitikk i EU skjer i ESCB, som består av alle 27 medlemslandenes nasjonalbanker og ECB. ECBs pengepolitiske målsetning er en stabil inflasjon på cirka 2 % i året.

Den felles valutapolitikken betyr at eurolandene ikke kan devaluere eller revaluere, siden ECB styrer euroen. Euroen er en delvis flytende valuta. I et delvis flytende valutakurssystem bestemmes kursen hovedsakelig av utbud og etterspørsel. Det vil si at sentralbanken kan gripe inn, men det skjer sjeldent.

Det å ha en felles pengepolitikk er ikke helt uproblematisk. Hvis medlemslandene har forskjellige konjunkturer, vil pengepolitikken ramme skjevt. Et eksempel kan være hvis det er en økonomisk krise i Hellas som krever ekspansiv pengepolitikk, samtidig som at Finland har høykonjunktur og gjerne vil ha kontraktiv pengepolitikk.

Euroområdet har også dannet en bankunion som skal sikre at banksektoren i euroområdet ikke kommer i så alvorlige problemer som under finans- og gjeldskrisen.

Finanspolitikk

Medlemslandene i EU kan til en viss grad føre selvstendig finanspolitikk, men finanspolitikken deres er begrenset av noen av avtalene som er gjort i EU. Eksempelvis skal medlemslandenes offentlige finanser over noen år i gjennomsnitt være i balanse eller vise overskudd. 

Formålet med restriksjonene er å unngå at eurolandene fører ekspansiv finanspolitikk i en slik grad at de bygger opp et stort underskudd, men i praksis gjør restriksjonene det generelt vanskelig å føre en ekspansiv finanspolitikk. Restriksjonene er også blitt kritisert for å gi EU for mye makt over medlemslandene. 

Handelspolitikk

EU har enekompetanse på handelspolitikken. Det vil si at det er EU som gjør handelsavtaler og representerer medlemslandene i WTO. Medlemslandene kan altså ikke gjøre sine egne frihandelsavtaler med land utenfor EU. Omvendt har EU en ...