Den Europeiske Union er et overstatlig samarbeid mellom en rekke europeiske stater. EU spiller en stor rolle i Norge, fordi EU er en av Norges viktigste handelspartnere og på grunn av EØS-avtalen. I kompendiet hjelper vi deg med å forstå sentrale deler av EU, samt Norges forhold til EU. Du kan støte på EU i fagene Samfunnsfag samt Politikk og menneskerettigheter.
Her kan du lese et utdrag fra EUs viktigste institusjoner
Kommisjonen består av en rekke kommissærer - én fra hvert medlemsland. Kommissærene utpekes av regjeringen i hvert medlemsland. Selv om de er utpekt av sine medlemsland, må kommissærene være uavhengige av medlemslandet. Kommissærene skal altså representere EUs interesser. Hver kommissær er ansvarlig for ett politikkområde.
Det velges en ny Europakommisjon hvert femte år etter valget av Europaparlamentet. Det er Europaparlamentet som skal godkjenne både Kommisjonen og formannen for Kommisjonen, mens Det Europeiske Råd foreslår en kommisjonsformann. Formannens oppgave er å lede møtene i Kommisjonen og representere Kommisjonen utad. Medlemslandenes kommissærkandidater blir utspurt av Europaparlamentet før Kommisjonen godkjennes.
Europakommisjonen står for å foreslå og forvalte lovgivning. Kommisjonen er altså den utøvende makten i EU.
Europakommisjonen har initiativretten. Det vil si at det er Kommisjonen som foreslår lovforslag. Inspirasjonen til lovforslag kan komme fra de andre institusjonene i EU, medlemslandene, virksomheter eller andre internasjonale institusjoner. Kommisjonen fikk i sin tid initiativretten for å sikre at EUs interesser, og ikke nasjonale interesser, var i sentrum for EUs lovgivning. Kommisjonen har en stor sentraladministrasjon som hjelper med å forberede og utforme lovgivning.
Hvis Ministerrådet og Europaparlamentet ikke kan bli enige om å vedta lovgivning, så kan Europakommisjonen fungere som megler ved å foreslå et kompromiss som kan være grunnlag for nye forhandlinger.
Her kan du lese et utdrag fra EU og Norge
Det er forskjellige holdninger til EU i Norge. Noen er utilfredse med EØS-avtalen, fordi Norge må innføre EU-lovgivning uten å ha hatt innflytelse på den. EU-skeptikere er utilfredse, fordi de mener at Norge bør melde seg ut av EØS-avtalen. Skeptikerne mener at EØS fratar Norge formell suverenitet, siden Norge er forpliktet til å innføre EU-lovgivning. Skeptikerne ønsker ikke at Norge skal bli medlem av EU, siden det vil bety ytterligere frasigelse av formell suverenitet.
EU-tilhengere er også utilfredse med EØS, fordi Norge ikke har innflytelse på lovgivningen man er tvunget til å vedta. De mener at løsningen er at Norge blir medlem av EU. På den måten vil norske politikere få innflytelse på all politikk som skal innføres i Norge. EU-tilhengere anerkjenner at EU-medlemskap medfører et tap av formell suverenitet, men de mener at Norges reelle suverenitet øker på grunn av den økte innflytelsen.
Til slutt er det noen som er tilfreds med EØS-avtalen, fordi den muliggjør at Norge inngår i det indre markedet, uten at man er forpliktet til å delta i andre politikkområder. EØS-avtalen blir altså ansett som en lettere versjon av EU.
