Nåtiden

Forskjellige tider oppfatter stykket ulikt

Oppfattelsen av figuren Montanus har endret seg mange ganger siden dramaet opprinnelig ble oppført i 1742. Han har både blitt sett på som en komisk og en tragisk figur. Komisk fordi han bruker den fine utdannelsen sin på unyttige ting og ikke på praktiske gjøremål som broren Jacob. Tragisk fordi han må bøye seg for landsbyens gale verdensbilde.

I første halvdel av 1800-tallet oppstod det en tendens til å oppfatte Montanus som en sympatisk student, som måtte bøye seg for landsbyens overtro. Montanus var en tragisk helt. Den danske filosoffen Søren Kierkegaard mente at det var mobben som holdt Rasmus nede. Han foraktet også figuren Per Degn, som ble en respektert mann i landsbyen kun ved å prate tull og drikke med folket.

I andre halvdel av 1800-tallet endret oppfattelsen seg. Nå hadde bondestanden vokst frem som en betydningsfull samfunnsgruppe, som både hadde kulturell og politisk makt. Derfor ble Jacob, broren til Montanus, ansett som stykkets helt, mens Montanus ble avvist som en komisk figur. Jacob ble helten fordi han hadde et praktisk syn på verden, og så på landbruket som det viktigste.

Georg Brandes, som innledet den perioden som ble kalt realismen med sine forelesninger om litteratur, mente at stykket var et av de beste kunstverk i litteraturhi...