Her får du hjelp til å analysere og tolke kortprosateksten «En nesten pinlig affære». Teksten er skrevet av Johan Harstad og ble utgitt i samlingen Herfra blir du bare eldre i 2001.
Fortellingen foregår på to nivåer (rammefortelling)
Den første delen av teksten foregår i farens kjeller, hvor jeg-personen finner sin dagbok og kommenterer på dagbokens betydning. Dette foregår i nåtiden, hvor jeg-personen er en voksen mann.
Deretter blir vi tatt med inn i dagboken, som gir et tilbakeblikk på jeg-personens liv. Vi får lese om en gjeng, et «vi», som mobber en gutt i klassen, og dagbokformen gir inntrykk av at jeg-personen fra nåtiden, den voksne mannen, er en del av mobberne.
Anførselstegnet markerer slutten på dagboknotatet, og vi er tilbake i nåtiden. Vi er tilbake der vi startet i kjelleren, men vi kan fornemme en endring hos jeg-personen. Han begynner langsomt å tillate seg selv å tenke tilbake på hvordan barndommen egentlig var: Han var faktisk ikke en av mobberne, men i stedet gutten som ble mobbet. Det er nå på tide å forholde seg til barndommen han har forsøkt å gjemme vekk og endre på i dagboken.
På den måten skapes en rammefortelling i teksten der dagboken er hovedfortellingen og handlingen der mannen leser dagboken, er rammen. Vi kan si at nåtiden (hvor jeg-personen sitter og leser) og dagboknotatet (hvor jeg-personen mobber) er to plan eller nivåer i kortprosateksten. I teksten påvirker hovedfortellingen ganske tydelig rammen: Den setter nemlig gang i en slags bearbeiding og erkjennelse hos den voksne jeg-personen.
Vendepunktet viser at jeg-personen ikke er en mobber, men et mobbeoffer
Vendepunktet i kortprosateksten kommer på slutten, etter at dagboksekvensen er over. Jeg-personen får en metallisk smak i munnen, noe som vi må tolke som blod, da «metallisk» ofte blir brukt til å beskrive smaken av blod. Vi får vite: «Først etter at filmen på tv er slutt, og jeg er på vei til sengs, våger jeg å huske det, hvordan jeg ble vant med smaken av blod, at jeg mistet en tann på grunn av dem». Vi begynner her å forstå at jeg-personen ikke var en del av mobberne som beskrives i dagboken, men at han var gutten som ble mobbet. Han var den som ble utsatt for vold, og det skjedde så ofte at han ble vant til det. Han ble eksempelvis slått så hardt at han mistet en tann, som var med på å gi ham blodsmak i munnen.
Noen ganger kan vi få kroppslige reaksjoner når vi blir minnet på vanskelige opplevelser fra fortiden. Det er det som skjer med jeg-personen: Smaken av blod vender tilbake fordi minnene om mobbingen er så sterke og voldsomme.
