Utdrag

Søstrenes skjebne får Sofie til å ta en beslutning

Storesøstrenes fornuftsekteskaper fører til at Marie dør tidlig, mens Louise blir ulykkelig. Hos Sofie har opplevelsen plantet et desperat ønske om å kunne leve alene hele livet: 

Å bli gift bort uten noen hengivenhet, å bli slynget slik av en dunkel makt, viljeløs og likevel frivillig inn i en ganske annen, uelsket tilværelse! Og hva hvis man elsket en annen? … Arme Louise! … Å Gud, la meg ikke elske som hun! … La denne kilden i min sjel tørke ut! … La meg unngå skjebnen! Jeg vil leve ensom, ensom til mitt livs ende, aldri elske, aldri ekte noen. 

Sofie er innerst inne en romantiker. For henne er tanken på å bli giftet bort og leve uten kjærlighet en skjebne verre enn døden. Derfor tar hun en beslutning om å leve alene for alltid. 

Men i virkeligheten var livet som en såkalt gammel jomfru ikke attraktivt på 1800-tallet. Man endte typisk som en økonomisk byrde for familien, fordi man som kvinne ikke kunne forsørge seg selv. Det ble dessuten regnet for skamfullt, hvis ingen mann ville ha en. Og som vi ser i Amtmannens døtre, får Sofie heller ikke lov til å bli gammel jomfru, men ender i et fornuftsekteskap.