[0]

Amtmannens døtre

I denne analysehjelpen får du hjelp til å analysere og tolke Amtmannens døtre (1879) av Camilla Collett. Romanen har blitt kalt den første norske tendensromanen, og skildrer livet til borgerskapets kvinner på 1800-tallet med fokus på den unge kvinnen Sofie, som forelsker seg i sin tidligere lærer, Georg Kold.

Analysehjelpen gir deg hjelp til utvalgte elementer i romanen. Vi anbefaler at du starter med arbeidsspørsmålene våre.

NB: Opprinnelig utkom romanen anonymt og i to deler, i hhv. 1854 og 1855. Siden omarbeidet og gjenutga Collett den i 1860 og 1879. Analysehjelpen vår tar utgangspunkt i utgaven fra 1879.

Her er en oversikt over analysehjelpen:

Her kan du lese et utdrag av analysehjelpen:

Det er en allvitende forteller i Amtmannens Døtre, som er veldig tydelig til stede i romanen. Det ses blant annet på den direkte leserhenvendelsen:

Arme Kold! Kjære leserinne! Hvis du er over tyve år – er du under tyve år, nytter det ikke –, men hvis du er over tyve år, så vil vi her, nettopp her, før du helt bryter staven over ham, legge inn et ord for ham.

Her henvender fortelleren seg direkte til leseren, som antas å være en kvinne. Fortelleren oppfordrer til at man ikke dømmer Kold for hardt. På den måten får vi altså nesten diktert hva vi skal føle om personene.

Vi merker også den allvitende fortelleren ut fra de mange fortellerkommentarene. Det er kommentarer hvor fortelleren gir sin mening til kjenne. Et eksempel er her, hvor fortelleren taler om forskjellen på menns og kvinners vilkår:

Han taler og handler, hun lider og tier. Ja, den er vakker, denne viljen til å lide og tie, denne Guds og naturens taushet i henne, den er skapt til å seire i sin stille makt. 

Men menneskene oppdaget at de kunne ha grove fordeler av den. I deres samfunns interesse var det ikke nok at hun kunne bringe ofre og tie, hun skulle også kunne nedverdiges og tie. Og de omskapte denne Guds og naturens ydmykhet i henne til feighet og forsakthet.

Tonen er veldig kritisk, idet fortelleren beskriver hvordan samfunnet (og nok særlig mennene) tvinger kvinnene inn i en taus, passiv rolle. Kvinnene må innrette seg og lide i stillhet, f.eks. i dårlige ekteskaper.

I dag kan denne fortellertypen virke gammeldags eller forstyrrende, fordi den fyller så mye i teksten. Men på 1800-tallets litteratur var den normen. Det samme gjelder for øvrig dagbokutdragene og brevene som opptrer i romanen.

Teksten som vises ovenfor er bare et utdrag. Kun medlemmer kan se hele innholdet.

Få tilgang til hele nettboken.

Som medlem av Studienett.no får du tilgang til alt innholdet.

Kjøp medlemskap nå

Allerede medlem? Logg inn

Amtmannens døtre

[0]
Ingen brukeranmeldelser ennå.