Demokratiutvikling i Norge mellom 1814 og 1905

Utdrag

Perioden mellom 1814 og 1905 har i svært stor grad vært med å forme det Norge vi ser i dag. Grunnloven som 112 delegater vedtok i 1814, la grunnlaget for en splittelse av unionen med Sverige. Det skulle allikevel ta 91 år før Norge kunne kalle seg selvstendig. Før 1814 ble Norge styrt av en dansk eneveldig konge. I dag er vi et av verdens mest demokratiske land. Hvordan og hvorfor gikk denne utviklingen til på 1800-tallet?

Siden 1397 hadde Norge vært i union med Sverige og Danmark. Unionen hadde en felles konge. Etter hvert trakk Sverige seg ut, men unionen mellom Danmark og Norge varte helt frem til 1814. Landene hadde felles politikk som ble styrt fra Danmark. København – «Kongens by» - var både det kulturelle og det politiske senteret. Innbyggerne i Norge måtte lese og skrive dansk. I tillegg var det skatteplikt til den danske kongen.

I overgangen mellom det 18. og 19. århundret ble Europa herjet av Napoleonskrigene. Sverige var på den britiske siden, og sto igjen som en av seierherrene. Danmark ble derfor tvunget til å gi Norge som «krigsbytte» til Sverige i januar 1814. Dette var en fredsavtale som ble underskrevet i den tyske byen Kiel og kalles derfor «Kieltraktaten».

Dette skapte opprør i Norge. Den 26år gamle Christian Fredrik var på den tiden norsk stattholder. Han var sønn av danskekongen, og var i 1813 sendt for å bevare Norge for det danske kongehuset. Allikevel hadde han vært inne på tanken om norsk selvstendighet. Etter at Kieltraktaten var et faktum, inviterte han stormenn i Norge til sine gode venn Karstein Anker på Eidsvoll... Kjøp tilgang for å lese mer Allerede medlem? Logg inn