Demokratiseringen av Norge

Utdrag

Unionen mellom Danmark og Norge, som ble kalt Danmark-Norge, var preget av langvarig fred helt til 1807. Britene fryktet at Napoleon skulle tiltvinge seg den store, dansk-norske krigsflåten, og da den eneveldige dansk-norske kong Fredrik 6. ikke frivillig ville utlevere flåten, gikk britene til angrep på flåtebasen i København. De ranet med seg en del av flåten tilbake til Storbritannia. Dette førte til at Fredrik 6. allierte seg med Napoleon, og drog dermed Norge med i krig mot britene. Den britiske flåten hindret den viktige tilførselen av korn fra Danmark til Norge, og store deler av den norske befolkningen ble rammet av hungersnød.
Sverige hadde lenge ønsket å erobre Norge for å seile opp som stormakten i Norden. Russerne var svenskenes hovedfiende, og de led et stort nederlag da russerne sikret seg Finland som hadde vært under svensk makt siden middelalderen. Franskmannen, Jean Baptiste Bernadotte, som ble tronearving av Sverige, og tok navnet Karl Johan. I 1813 sluttet han en avtale med Napoleons fiender i Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen. Sverige skulle få Norge som belønning for å stille svenske styrker i kampen mot Napoleon.
Siden svenskene under Karl Johan fortsatt var i krig på kontinentet, fikk nordmennene anledning til å organisere motstanden. Prins Christian Frederik kalte sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll, og 17. mai 1814 ble Grunnloven undertegnet og Christian Frederik ble norsk konge. Sverige gikk snart til krig mot Norge for å tvinge oss inn i unionen, og Norge hadde ikke mye å stille opp med. Selv om Norge måtte godta uniondannelsen, fikk de beholde sin nye Grunnlov, bortsett fra noen små endringer som følge av unionen. Makten ble gitt til Stortinget, og kong Carl 13. av Sverige ble valg til ny norsk konge. I tillegg til felles konge, skulle de to landene ha felles utenrikspolitikk. Utover det, var de to rikene selvstendige og likeverdige.
Den norske Grunnloven var sterkt preget av Montesquieus lære om maktfordeling. Opplysningstidens ideal var at makten skulle fordeles mellom en lovgivende makt (Stortinget), en utøvende makt (regjeringen) og en dømmende makt (domstolene). På denne måten kunne maktinstansene kontrollere hverandre og sørge for at ingen fikk for stor makt. Grunnloven var inspirert både av USAs uavhengighetserklæring, og den franske revolusjonen.
På denne tiden var den norske Grunnloven en av de mest demokratiske og radikale grunnlovene som fantes. Det var fordi den gav stemmerett til ca 40 % av alle menn over 25 år, og det var et høyt tall sammenlignet med andre land. Stemmeretten ble knyttet til utdanning, inntekt og eiendom, samt leid eiendom. Dermed fikk både selveiende bønder og folk som leide jord stemmerett, mens hverken kvinner, husmenn, arbeidere eller tjenere fikk den nevnte rettigheten. Dessuten fastslo Grunnloven at alle menn, uansett samfunnsklasse, skulle gjøre militærtjeneste. I motsetning til i USA og Frankrike, var den norske Grunnloven ikke veldig religionskritisk. Ytrings – og religionsfrihet ble grunnlovsfestet, men visse bemerkninger ble gjort; for eksempel at den evangelisk-lutherske lære var statens religion, og at jøder ble nektet adgang til landet... Kjøp tilgang for å lese mer Allerede medlem? Logg inn